Stein Wølner Bie ved Noragric minnes UMBs æresdoktor Norman Borlaug.
Norman Borlaug besøkte Norges Landbrukshøgskole (NLH), nå UMB, i forbindelse med samlingen av tidligere Nobelprisvinnere i Norge i februar 2002. Dette ble siste gang æresdoktoren gjestet Ås.
Foto: Håkon Sparre
I minneordene rundt omkring i verden vil Norman Borlaug fremstå som Den Grønne Revolusjonens far. Egentlig var han en av de beste planteforedlere vi hadde i det 20. århundre. Hans innsats for å gjøre hvete- og ris-sorter mye mer produktive i tropiske og sub-tropiske områder, er blant de store tekniske fremskritt menneskeheten gjorde i etter 2. verdenskrig.
En brilliant planteforedler Selv om kunstgjødsel og plantevernmidler hadde vært tilgjengelig lenge, var kornsortene ikke optimalisert for å kunne omsette disse innsatsvarene til mer mat. Borlaug var en brilliant planteforedler som – sammen med mange medarbeidere og etterhvert et stort internasjonalt forskningssystem (CGIAR) – så de tekniske mulighetene til dramatiske forbedringer i en etterkrigsverden hvor sult i utviklingslandene i Asia kunne skape politisk uro i en verden som hungret etter fred. To politiske tradisjoner De egentlige drivkreftene i det som ble kjent som Den Grønne Revolusjonen var todelte: i den vestlige verden ønsket om å forhindre at den kommunistiske revolusjonen som hadde oppstått blant utarmet landsbygdbefolkning i Kina, spredte seg til resten av Asia (og verden), og i en del asiatiske land – særlig i India, med arven etter Mahatma Ghandi – den humanitære utfordring ekstrem fattigdom representerte. Bedre enn mange andre forsto Borlaug at planteforedling kunne møte begge disse behovene.
Han var amerikaner, men med norske gener. Kanskje blandingen av to politiske tradisjoner gjorde at han kunne arbeide med landbruksministre og finansministre med svært ulike politiske grunnsyn.
Teknokrat Borlaug var en svært dyktig teknokrat, mens hans sosiologiske antenner var mindre utviklet. Han var endel av en landbrukstradisjon hvor miljøkonsekvenser av teknologiske inngrep hadde lav prioritet. Da han fikk Nobels Fredpris i 1970 ble han umiddelbart konfrontert av antropologer og sosiologer som fant at overgangen fra tradisjonell til moderne korndyrking kunne lede til marginalisering av småbønder og kvinner på landsbygda. Miljøforskere var alarmert av at stadig mer intensiv bruk av landbrukskjemikalier som del av de nye dyrkningsmetodene så ut til å gi uventete og negativ miljøkonsekvenser, og også helseskader hos bønder.
«Mer for alle» Borlaug hadde en tendens til å avfeie slike innsigelser med det store argumentet at det var blitt mye mer mat for alle, og at planteforedling vanskelig kunne løse alle fattigdoms- og miljøproblemer. Det fikk andre ta seg av. Kritikere, som nok beundret hans teknologiske innsats, ble røft behandlet av Borlaug, som ofte spurte hvor mange millioner mennesker de hadde reddet.
Jeg fikk personlig i 1996 et 27 siders håndskrevet notat fra ham hvor forsøk på å liste motargumentene mot de intensive dyrkningsmetodene i Den Grønne Revolusjonen i en FAO-publikasjon, ble beskrevet som fascisme. På sine eldre dager gjorde Borlaug alvorlige forsøk på å finne nye veier til å spre ny landbruksteknologi til de aller fattigste.
Carter-stiftelsen Etiopia ble et fokus for hans arbeid, sammen med den japanske Sasakawa-stiftelsen (som ironisk nok hadde en nokså diskutabel fortid i etterkrigstidens Japan), men også med Carter-stiftelsen hvis gode omdømme er uomtvistelig. Men framgang i landbruket basert på god tilgang på eksterne innsatsvarer, vil alltid forbli en kjempeutfordring for bønder uten kjøpekraft og i land med dårlig utbygget infrastruktur og pengesystemer.
Støttet av Vesten Borlaugs navn vil for alltid være knyttet til Den Grønne Revolusjonen, men den utvilsomme suksess den hadde for matvareproduksjonen i Asia (men i mindre grad i Latin-Amerika og nesten ingen i Afrika), må han dele med visjonære byråkrater i statsadministrasjonen i land som India og Filippinene.
Organisering av markeder, veiledningssystemer, kreditter, irrigasjon og distribusjonssystemer, minstepriser og mer politisk bevissthet på landsbygda, var de egentlige forutsetninger for teknologiens frammarsj. Den Grønne Revolusjonen ble sterkt støttet av Vesten, som så politiske og kommersielle fordeler av å øke matvareproduksjonen i fattige asiatiske land. Og de Røde Horder har ikke lagt Asia under seg.
Inspirerte ny revolusjon I dag ligger utfordringene for matvaresikkerhet like mye i Afrika som i Asia. Lærdommen fra den Borlaug-inspirerte Grønne Revolusjonen i Asia, med ny forståelse for samfunnsaspekter og miljø, åpner muligheter for å gjøre landbruket i fattige land til en viktig motor for økonomisk utvikling.
På godt og vondt er arven etter Norman Borlaug noe av det mest interessante vi har fått fra den andre halvdelen av det 20. århundre. Det paradoksale er likevel at våre politikere snakker om høye matpriser som en Matvarekrise - egentlig er den et tragisk midlertidig resultat av spinnvill amerikansk huslånspraksis - mens den egentlige krisen ligger i vår manglende vilje og evne til å finne vettuge forbedringer i landbrukssystemene for de aller fattigste i en verden i samfunnsmessig og miljømessig forandring.
Vi trenger flere Vi trenger flere Norman Borlaug-er i årene som kommer, med hans teknologiske innsikt parret med den mye dypere forståelse vi nå har for individer, samfunn og miljø i fattige land. For å få det til må utviklingslandene selv avle fram renskårne politikere og byråkrater, slik India gjorde det. Det var også den aldrende Norman Borlaug blitt klar over.
Borlaug ble født 25. mars 1914 i Cresco i Iowa i USA, og døde, 95 år gammel, 12. september 2009 i Dallas i USA.
Han var av norsk avstamning, og hans oldeforeldre utvandret fra Leikanger i Sogn i 1854.
Han regnes som faren til «den grønne revolusjon», som bidro til å hindre verdensomspennende sult i andre halvdel av det 20. århundre.
I 1970 mottok han Nobels Fredspris. Samme året ble han utnevnt til æresprofessor ved Norges landbrukshøgskole på Ås, nå Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB).
Borlaugs pionerarbeid ble gjennomført i Mexico på 1940- og 1950-tallet, hvor han gjennom sitt forskningsarbeid gjorde landet selvforsynt med korn.
Han utviklet nye hvete- og rissorter, blant annet kortvokst hvete, som var tilpasset vekstforholdene i de landene de var tiltenkt å dyrkes.
