Et hønseliv

Emma Mary Garlant

Påska gir tid for ettertanke, og hva er mer passende enn å sende en spesiell tanke til dem som sørger for at eggene bugner på norske påskebord: Hønsene. Etologiprofessor Bjarne Braastad gir deg alt du trenger å vite om våre fjærkledde venner.

I Norge er det nesten 3. 8 millioner verpehøns. Disse hønene stammer sannsynligvis fra bankivahøns som fortsatt lever fritt i de tropiske regnskogene i Sør-øst Asia og India.

– Høns ble trolig domestisert for minst 8000 år siden og her til lands er det er mye som tyder på at de ble brukt som husdyr allerede før vikingtiden, forteller etologiprofessor Bjarne O. Braastad ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Høne Foto: Liv Lønne Dille

Livet i jungelen
I vill tilstand lever høns i flokk bestående av én hane og noen få høner. De er altetende og med en diett helst bestående av mye insekter og åtsler. Det meste av dagen går med på å lete etter mat på bakken, og når sola går ned flakser de opp til en grein for å beskytte seg mot rovdyr gjennom natten. Noen ganger i uken bader de i sand eller jord for å fjerne overflødig fett fra fjærdrakten sin.

– Atferdsmessig har ikke tamhøna forandret seg noe særlig fra villhøna. Det er egentlig bare lysten til å ruge på eggene etter de har verpet ferdig som ser ut til å være borte, sier Braastad.

Livet i fangenskap
Konvensjonell eggproduksjon foregår ved burdrift eller løsdrift.

I burdrift holdes hønene enten i tradisjonelle bur eller i innredede bur. De tradisjonelle burene er ikke innredet med annet enn en klosliper. Normalt står det tre høner i hvert bur og hver av dem har et areal tilsvarende omtrent et A4-ark til rådighet (700 kvadratcentimeter). I de innredede burene har hønene også tilgang til sandkasse, vaglepinne, rugekasse. I gjengjeld er arealet per høne noe redusert (675 kvadratcentimeter).

I løsdrift går hønene fritt på et stort gulv med strø eller de holdes i aviarier. I sistnevnte system kan hønene bevege seg fritt mellom gulv i ulike etasjer. I begge typene løsdrift har hønene tilgang til klosliper, vagle og verpekasse og arealet per høne er cirka 1050 kvadratcentimeter.

KYLLINGFORSØK: Kyllinger fotografert i forbindelse med et krysningsforsøk på Kyllinghuset ved UMB. Foto: Håkon Sparre

Fatale problemer
I Norge i dag er det tradisjonell burdrift som dominerer. Atferdsproblemer som fjærhakking og kannibalisme er hyppige og ifølge Braastad er årsaken i hovedsak at dyrene ikke får utøve naturlig atferd på en tilfredsstillende måte.

– Fjærhakking er trolig et resultat av naturlig, men misrettet eteatferd, sier Braastad.

Fra naturens side er høner utstyrt med et stort behov for å hakke på alt som kan likne på deres medfødte forestillinger om mat. I fangenskap er det ikke så mange slike stimuli og golvet er uinteressant. Da utvider de søket sitt og vil derfor kunne hakke på hverandre i stedet. De kan til og med spise fjær. Hakkingen vil etter en stund føre til blodige sår og da er det straks andre mekanismer som spiller inn. Høner liker nemlig et godt kjøttmåltid så en blodig høne vil dermed trigge lysten på kjøtt hos de andre og det hele kan ende med kannibalisme.

Enkle tiltak
Braastad viser til forsøk der blå flekker på størrelse med hvetekorn i bunnen av buret har fått hønene til hakke på disse i stedet for på hverandre. Trolig er dette fordi de instinktivt foretrekker partikler på størrelse med hvetekorn og samtidig forbinder den blå fargen med et saftig insekt.

– Dette er et eksempel på hvordan enkle tiltak kan bedre dyrevelferden betraktelig, sier Braastad.

Fremtidens eggproduksjon
Tradisjonelle bur blir i 2012 forbudt i alle EU- og EØS-land. Det nye direktivet sier at verpehøner skal holdes enten i løsdrift eller i innredede bur. Braastad tror at forbudet vil kunne bedre dyrevelferden.

– I tillegg til å hakke på ting så har høna sterke behov for å sitte på vagle på natta, bade i sand og gjemme seg for å verpe. Til tross for den noe reduserte plassen per høne så vil de innredede burene gi dem mulighet til å utføre et større repertoar av denne naturlige atferden, noe som helt klart vil bedre dyrevelferden.

Best uten bur
At det prinsipielt er best med løsdrift er han dog ikke i tvil om.

– De største problemene ser vi i de tradisjonelle burene og selv om vi trolig vil se færre problemer i de innredede burene så er det mest optimalt å la dyra gå fritt, i løsdrift eller aviarier. Når det er sagt så er det viktig å påpeke at det forutsetter at produsenten har skikkelig kompetanse! En ting er systemet, men en annen ting er hvordan det drives. Begge typer løsdrift krever mer arbeidsinnsats og kunnskap fra produsenten for å unngå at fatale problemer utvikles, påpeker Braastad.

(Dette er en bearbeidet utgave av en artikkel som sto på trykk i Ås Avis påsken 2009. Emma M. Garlant er student ved UMB.)

Oppdatert: 26.03.10
Utskriftsvennlig versjon

Del med en venn:

Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB)

[Besøksadresser] [Kontakt UMB] [Oversiktskart] [Ansvarlig redaktør]