| Sidenavigasjon: Hovedside / Aktuelt |
[Sidekart] [Kontakt] 
|
| Tekststørrelse. |
Forskningsprisen til verdensborger
Gro EldenForskningsprisen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap deles ut i dag for å stimulere og påskjønne god forskning ved universitetet. Prisen går i år til professor Jon Swenson.
Professor Jon Swenson innehar fem personnummer, fra like mange land. Hans syv doktorgradsstudenter er alle fra syv forskjellige nasjoner. Nærmere en verdensborger i navn og gavn er det vanskelig å komme.
- Hvorfor ble du forsker? Når bestemte du deg?
Kanskje fordi jeg aldri sluttet å spørre, undre meg over ’hvorfor’ – slik mange andre voksne gjør?
Jeg bestemte meg i 12-13 - årsalderen. Jeg vokste opp på en sauegård i Montana i USA. Storslagen natur, med blant annet gode fiskemuligheter. Vi hadde tumleplass nok; staten er på størrelse med Norge og Danmark til sammen, befolkningstallet er ikke større enn Oslos.
Jeg ble tidlig interessert i natur og dyr. Gjennom enkle studier av skjærer i 4H, var min forskningskarriere kommet i gang. Jeg vant premier og turer. Jeg begynte å lese, også vitenskapelig litteratur, de andre forskerne var positive og tok meg med seg. En gang fikk jeg være med i en studie hvor vi ringmerket måker. I alderen 12-18 ble jeg mer og mer dratt i vitenskapelig retning. Som 17-åring skrev jeg min første vitenskapelige artikkel, jeg var på sporet.
- Hvilke egenskaper bør en forsker ha eller etterstrebe å få?
Nysgjerrighet. Kritisk sans. Man bør ikke være kritisk avvisende, men derimot beredt på å kaste alle hypoteser eller det man hadde trodd i utgangspunktet.
Struktur og utholdenhet er grunnpilarer, det er også vilje til å samarbeide – da kommer man langt.
- Beskriv ditt fagområde?
Menneskets påvirkning på dyr; både bevaringsbiologi og forvaltning. Har jobbet med dette i fire verdensdeler.
- Hvorfor dette fagfeltet?
Jeg vokste opp på 60-og 70-tallet, og ville med den tidens idealisme ut og forbedre samfunnet og verden. Fortsatt er jeg idealist; jeg vil forske på hvordan natur, dyr og mennesker kan sameksistere på best mulig vis.
Idealismen tok meg til Kina og Afrika; alt er lettere i Vesten – både selve jobben og publiseringen. Vi er moralsk forpliktet til å jobbe og samarbeide med biologer i utviklingsland.
- Ditt ”beste” resultat, eller hva har vært morsomst å være med på?
Faglig var funnet av seksuelt selektert infanticid (ungedrap) hos brunbjørn og å publisere dette i Nature. Det var stort!
Egentlig er det to andre høydepunkter i karrieren som jeg vil trekke frem. Jeg var i Sibir, i det fjerne Østen, i forbindelse med doktorgradsarbeidet mitt. Sammen med russiske kollegaer gjennomførte vi en atferdsøkologisk studie på jerper.
En annen gang førte arbeidet mitt meg til Botswana, hvor jeg samarbeidet med to mastergradsstudenter der ifra. Vi studerte elefantens påvirkning på andre pattedyr og fugler.
Begge oppholdene resulterte i fine vitenskapelige studier, og jeg fikk gode venner fra nye kulturer. Kultur, mennesket og vitenskap – det er det det handler om for meg!
- Hvor kommer du fra?
En liten sauegård i østlige Montana, USA, ikke langt ifra Yellowstoneelven.
- Hvorfor Norge og UMB?
Mine besteforeldre stammer fra Namdalen i Trøndelag, Bergen og Ytre Arna, og jeg har svenske aner fra Småland i Sverige. Jeg var den eneste av barnebarna som var interessert i røttene mine. Jeg reiste til Norge og gikk på Fana folkehøgskole (1971-72). Traff der en søt, norsk jente, som senere ble min kone. Sammen har vi bodd i Montana, Canada, hvor jeg tok min doktorgrad i Edmonton. Vi har også et opphold i Sverige bak oss. I utgangspunktet ønsket jeg å bli lærer innen viltforvaltning ved universitetet i Montana. Slik ble det ikke. Men jeg opplever å ha nådd målet mitt, og jeg er veldig fornøyd med å være ved UMB. Jeg har alltid ønsket meg en akademisk stilling, for undervisning og kontakt med studenter er veldig viktig for meg.
- Når du ikke jobber, hva liker du å holde på med?
Å være forsker er en livsstil, min kone må være veldig tålmodig. Forskningen er min hobby. Utenom det liker jeg å reise, kulturer interesserer meg samt historie og språk.
- Hvis målet er å være mest mulig lykkelig, er et liv som forsker det optimale? På hvilket vis?
Forskerlivet er lykken. Kunne ikke tenke meg noe annet. Ikke hadde jeg fungert i noe annet heller; praktisk anlagt er jeg ikke og forretningssans eier jeg ikke.
- Hva er du mest fornøyd med og hva er du minst fornøyd med i måten ’forskningsnorge’ er organisert?
Minst fornøyd er jeg med statusen som forskningen og forskere har her til lands. Få ser på forskning som en investering i og for fremtiden. Mange arbeidsgivere ser på en med doktorgrad som en overkvalifisert kandidat. I andre land er en doktorgrad synonymt med fordypning og problemløsning. Norske politikere, burde som blant annet svenske og canadiske politikere se på forskere som en ressurs, en ressurs som kan redde verden i fremtiden. I USA er også forskningens status annerledes enn her - dette er synd og en stor hemsko for Norge.
En stor fordel vi har i Norge er faste universitetsstillinger. Vi er garantert 50 prosent undervisning og 50 prosent med forskning. Det gir oss et godt utgangspunkt til å drive forskning, universitetet subsidierer for så vidt forskningen. Vi må skaffe penger til forskning her også, men vi har ikke som for eksempel svenskene, prosjekter som går fra år til år. Det samme også med USA. Jeg har for eksempel drevet med bjørneforskning som har gått over 20 år. Det gir oss i Norge en unik anledning til å planlegge lengre inn i fremtiden.
- Er utmerkelser og priser viktig for deg og forskningen din?
Indirekte. Artikler i Nature og Science har sikret oss finansiering og sikrer den langsiktige satsingen. Viltforvaltningsmyndighetene i Sverige og Norge finansierer det meste av vår forskning, vi er ikke i den grad avhengig av NFR.
Jeg er med i Det norske Vitenskapsakademi, det hjelper meg til å fortsette. Bjørneprosjektet vårt er unikt i hele verden; vi følger individ fra fødsel til død. Vi må ha langsiktig finansiering. Alle utmerkelser har vært viktige i dette arbeidet, fordi de representerer en kvalitetssikring for de som finansierer.
- I 2005 fikk vi universitetsstatus, er det viktig for deg og din forskning?
Tror ikke det, de fleste av mine samarbeidspartnere er fra utlandet, selv om vi samarbeider med UiO, NVH og UiT. Det var universitet i det gamle engelske navnet, så dette betyr lite for meg.
- Er det et godt sjekketriks å si at du er forsker?
Nei, sikkert ikke, selv om jeg aldri har prøvd det. Mange steder i Norge skal man slett ikke flagge at man jobber med forskning. Det trenger nødvendigvis ikke å lette samtalen i Namdalen å si at man forsker på store dyr, ja, at man forsker på bjørn for eksempel.
Oppdatert: 23.05.05
Utskriftsvennlig versjon
Del med en venn:
Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB)