| Sidenavigasjon: Hovedside / Institutter / Husdyr- og akvakulturvitenskap |
[Sidekart] [Kontakt] 
|
| Tekststørrelse. |
Bevaring av etiopiske storferaser
Odd VangenI et nytt doktordragsarbeid ved vårt institutt har Merha Zerabruk fra Etiopia kartlagt og beskrevet genetisk diversitet i noen etiopiske storferaser. Dette er delvis raser som ikke tidligere har vært beskrevet i litteraturen, fra et område av Etiopia der de genetiske ressurser er lite kjent og beskrevet.
Utgangspunktet har vært å beskrive disse som genetiske ressurser av betydning for utviklingen av husdyrholdet i nordre Etiopia. For de syv rasene er det målt innen og mellom rase diversitet, sett på rasenes nåværende og framtidig betydning for diversiteten og foretatt prioriteringer av rasenes framtidig betydning.
Syv etiopiske storferaser
Foto: Merha Zerabruk Feseha
Arbeidet er delt i to hovedbolker, fenotypiske registreringer med intervjuer av bønder i regionen som har disse rasene og molekylærgenetiske studier i Norge basert på hårprøver fra de etiopiske rasene, begge med målsetting som nevnt over.
Zerabruk har i feltstudiene utført fenotypiske beskrivelser av rasene og intervjuer med bøndene i de relevante produksjonsmiljøene om deres syn på de lokale rasene og hvilken rolle de har i husdyrproduksjonen og i lokalsamfunnet. De viste at produksjons- og reproduksjonsegenskapene til rasene fra reine ekstensive beiteproduksjonssystemene (rasene Afar, Begait og Raya), var høyere/bedre enn hos rasene som brukes mest i de blandingsproduksjonssystemer (mer intensive produksjonssystem med blant annet innkjøp av en del fôr (rasene Abregelle, Arado, Fogera og Irob).
De genetiske studiene er basert både på mikrosatelittanalyser, molekylærgenetiske analyser av hårprøver fra ca 25 dyr av hvert kjønn innen hver rase.
Fra de autosomale mikrosatelittanalysene (analysert for 20 mikrosatelitter) ble det konkludert med at det var svært stor genetisk variasjon innen raser, og relativt liten genetisk variasjon mellom rasene. Noen av rasene var genetisk sett svært like, selv om de fenotypisk var forskjellige. De phylogenetiske analysene viste at Irob rasen og Begait rasen utgjorde et cluster, det samme gjorde Raya og Afar. Fogera-rasen viste seg å bli klassifisert nært Afar/Raya clusteret, mens rasene Arado og Abregelle viste ingen/liten genetisk slektskap til de andre rasene, dvs. at de ikke lot seg klassifiserte sammen med noen av de andre rasene. Alle rasene viste seg å ha genetisk bakgrunn vesentlig fra zebu-fe, minst innflytelse på rasene i nord-vest og størst i nord-øst.
Y-kromosomanalysene viste lav diversitet innen rase sammenlignet med den kunnskap en har fra Holstein-rasen, samt liten variasjon mellom rasene.
Statistiske analyser av rasenes framtidige situasjon (basert på genetisk variasjon og populasjonsstørrelse) viser at halvparten av rasene kan gå tapt i løpet av de neste 20-50 år. Men, dersom en setter inn bevaringstiltak, økonomiske insentiver etc. for de rasene som er sterkest truet og/eller har den minste genetiske variasjonen, kan tapet av genetisk variasjon i de kommende år bli minimalisert.
Studiet til Merha Zerabruk har vært finansiert av Lånekassen, NORAD/Mekelle University samarbeidsprosjekt samt mindre bidrag fra UMB/IHA. Hovedveileder har vært Odd Vangen, IHA, mens Ingrid Olsaker, NVH har vært biveileder sammen med Juha Kantanen, MTT, Finland.
Publisert: 06.09.07
Oppdatert: 23.03.09
Utskriftsvennlig versjon
Del med en venn:
Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap