| Navigasjon: Hovedside / Institutter / Husdyr- og akvakulturvitenskap |
[Sidekart] [Kontakt] 
|
| Tekststørrelse. |
Effekt av tilgang på grovfôr som redebyggingsmateriale og fôrtilskudd for lakterende purker
Ane Gro Siri SkjelfjordMastergradsarbeid ved Inger Marie Ensrud
Veiledere: Inger Lise Andersen og Nils Petter Kjos (IHA), Tore Framstad og Vibeke Rootwelt (NVH), Bente Fredriksen (Animalia)
Bakgrunn
Griser er omnivore pattedyr (altetere) som i utgangspunktet spiser det meste av plantemateriale som de måtte komme over i skog og sletteområder. De bruker gjerne mesteparten av den aktive tiden sin til å grave med trynet etter røtter og knoller, og kan spise store mengder gress på beite. I en engelsk bok om "good pig-keeping" (Tinley, 1947) og i eldre norske lærebøker om svinefôring, kan man se at gress, høy og surfôr er en viktig del av rasjonen (eg. Thomb, 1982; Homb og Breirem, 1968). I England seint på 40-tallet ble det til og med anbefalt at hvis det ikke var mulig å gi purkene friskt gress, så skulle de som et minstekrav ha tilgang til grøntfôr (Tinley, 1947). I følge Livingstone (1983), er purker tidlig i drektigheten i stand til å spise i overkant av 9 kg grassurfôr, og en masteroppgave ved UMB viser at purkene har minst like sterke preferanser for surfôr og grøntfôr som for høy (målt i tørrstoffopptak) (Jensen, 1999). I nyere tid virker det som all denne kunnskapen har gått i glemmeboken, og det er på tide at vi setter søkelyset på grovfôr til purker igjen, spesielt på grunn av alle positive effekter dette gir for purkas velferd, men også fordi det potensielt kan medføre flere avvente smågris som følge av mulige indirekte effekter på purkemelka og gjennom å stimulere morsatferd på en god måte. Dessuten har vi et økende problem med magesår hos purker, noe som helt klart er relatert til ensidig fôring med kraftfôr og stress for øvrig.
Oppdatert: 28.12.11
Utskriftsvennlig versjon
Del med en venn:
Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap