Høye doser kobolt gir usunnere melk

Janne Karin Brodin

Innholdet av mettede fettsyrer i mjølka viser seg å øke når kobolt i store doser blir brukt som markør i fordøyelsesforsøk, og det er uheldig for den ernæringsmessige kvaliteten på mjølka.

En spesiell koboltforbindelse er vanlig å bruke som markør i fordøyelsesforsøk fordi den er mer eller mindre ufordøyelig. Litt blir riktignok absorbert, og rundt 3 % finnes igjen i urin. Ved å tilsette en viss mengde av koboltforbindelsen i fôret kan forskerne måle fordøyeligheten på fôret ved å analysere innholdet av kobolt i det som kommer ut igjen, og relatere konsentrasjonen av andre næringsstoffer til konsentrasjonen av kobolt.

Et tidligere forsøk hvor kobolt ble gitt som markør viste at fettsyresammensetningen i melk endret seg betraktelig. Forskerne ville finne ut mer om hva som skjedde og om den mengden kobolt som normalt tilsettes i fôret til mjølkeku har betydning for fettsyresammensetningen i mjølk.

Forsker Ole Taugbøl og stipendiat Inger Johanne Karlengen tar blodprøver Foto: Janne Brodin

Et av spørsmålene stipendiat Inger Johanne Karlengen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap stilte seg var hvor store doser med kobolt som måtte til for at det skulle gi utslag på sammensetningen av mjølkefettet.

Må opp i høye doser
Resultatene viste at det måtte svært høye doser med kobolt til for å oppnå endringen i melkefettet, og at de mengdene som brukes i vanlig fôring ikke fører til endring i fettsyresammensetningen.

Kobolt blir tilsatt i kraftfôr og minaralblandinger til drøvtyggere fordi innholdet av kobolt i fôrråvarene kan være ganske lavt, og drøvtyggere må ha nok kobolt for å kunne produsere tilstrekkelige mengder vitamin B12.

–De mengdene som normalt brukes i kraftfôr og mineralblandinger er langt under den mengden som må til for å oppnå endringer i fettsyresammensetningen, forteller Karlengen.

Det er et enzym som produserer de enumettede fettsyrene i melk, og forsøkene viste at det er rimelig å anta at kobolt på en aller annen måte påvirket aktiviteten til dette enzymsystemet i juret.

For å finne ut om endringen var spesiell for drøvtyggere, ble det også gjennomført forsøk med lakterne purker. Utslagene på melkefettet hos purkene var i hovedsak de samme som hos mjølkeku, selv om de var noe mindre.

Bare betydning for fôringsforsøk
–Resultatene fra forsøkene har bidratt til å avklare og fastsette at dagens anbefalinger for tilsetting av kobolt i fôret til mjølkeku ikke har innvirkning på sammensetningen av mjølkefettet, sier Karlengen.

I og med at mengden kobolt som måtte til for å se noen endringer er så stor, vil ikke resultatene føre til noen endring i rådgivningen til melkeprodusentene. Resultatene vil derimot få betydning for det å bruke kobolt som markør i forsøk. I og med at det påvirker et enzym som er sentralt i fettmetabolismen bør det ikke brukes dersom parametre relatert til fettmetabolismen skal undersøkes.

Inger Johanne Karlengen disputerer desember 2011. Avhandlingens tittel er "Effekt av kobolt på fettsyresammensetningen i melk hos melkekyr og purker."

Oppdatert: 01.12.11
Utskriftsvennlig versjon

Del med en venn:

Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap

Tlf: +47 64 96 51 00
Faks: +47 64 96 51 01
E-post:iha@umb.no

Webansvarlig: Janne Karin Brodin