Hvordan starte et avlsprogram på fisk

Av Marte Holstmark og Gunnar Klemetsdal

For å få til et mest mulig vellykket avlsprogram på fisk er det avgjørende å ha en bred genetisk variasjon i avlsmålegenskapene. Simuleringer viser at det å benytte fisk fra minst fire subpopulasjoner gir den største genetiske fremgangen

Torsk i kar Foto: Hans Magnus Gjøen

Fiskeoppdrett har en tusenårig tradisjon i Sør-Øst Asia og Kina. Seleksjon på fisk er derimot av nyere dato. Det første avlsprogrammet for fisk startet så sent som i 1972, på Atlantisk laks i Norge. En benyttet seg da av kunnskap i generell husdyravl. Siden den gang er det startet opp avlsprogrammer i en rekke akvatiske arter (fisk, reker og skalldyr), både nasjonalt og internasjonalt. Så langt har imidlertid ingen sett nærmere på hvordan slike avlsprogrammer bør startes, og dette var målsettingen med Marte Holstmark sitt Dr. Scient arbeid.

Typisk for avlsprogram på fisk er å sette sammen en såkalt basepopulasjon, basert på villfisk. En villfisk populasjon vil ofte bestå av flere subpopulasjoner, som kan ha ulike genetiske egenskaper. Vanligvis er disse lite kjent. Videre er slektskapet mellom subpopulasjonene også usikkert bestemt. Gitt denne situasjonen har vi ved hjelp av stokastisk simulering studert effekten av å øke antallet av subpopulasjoner som bidrar til basen, samt effekten av ulike paringsstrategier i basen, på kort- og langsiktig genetisk fremgang i avlsprogrammer.

Simuleringene viste at å hente fisk fra flere subpopulasjoner øker den genetiske variasjonen i avlsmålegenskapen, både tidlig og seint i avlsprogrammet. Dette økte derfor den genetiske fremgangen i avlsprogrammet (avlsfremgang er proporsjonal med genetisk variasjon). En fikk størst fremgang ved å gå fra en til to subpopulasjoner, og effekten avtok raskt. Mesteparten av den genetiske fremgangen ble oppnådd når man samlet inn fisk i fra minst fire subpopulasjoner, som vi derfor anbefaler ved etablering av nye avlsprogram.

Videre viste simuleringene at å pare fisken både innen og mellom subpopulasjonene i basen ga likere langsiktige genetiske bidrag, enn om fisken bare ble paret innen subpopulasjon i basen. Dette ga redusert risiko for tap av subpopulasjonsbidrag, som kan være viktige for fremtidige avlsmålsegenskaper.

Publisert: 01.04.07
Oppdatert: 23.03.09
Utskriftsvennlig versjon

Del med en venn:

Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap

Tlf: +47 64 96 51 00
Faks: +47 64 96 51 01
E-post:iha@umb.no

Webansvarlig: Janne Karin Brodin

Relasjoner til saken

Oversikt over alle aktive forskningsprosjekt ved instituttet

Emneord

- Akvakultur
- Forskning
- Husdyravl
- Husdyrfag