John G. Safari disputerte 8. desember 2010

Ane Gro Siri Skjelfjord

Strategiar for å auka avdrått i Tanzaniansk småfehald

Denne avhandlinga presenterer tre hovudtema som alle er relaterte til fôrslag, fôrtildeling og produksjon hos småfe.

Det første temaet (Paper I) omhandlar årstider og deira effekt på kjemisk samansetnad av beiteplanter føretrekte av lokale austafrikanske geiter (SEA). Beiteåtferd og produksjonsparametrar vart registrerte i regntida (februar-mai), midt i tørketida (juli-august) og seint i tørketida (oktober-november). Analysane synte at næringsinnhaldet i det fôret vart sterkt redusert frå regntid til tørketid. Innhaldet av råprotein (CP) og energi i alle fôrslag gjekk ned medan trevleinnhaldet (NDF) auka. Reduksjonen varierte mellom fôrtypar. Frå slutten av regntida og i tørketida var t.d. middel CP i gras under det som er naudsynt til vedlikehald, medan urter og lauv hadde eit innhald som låg over dette behovet. Mineralinnhaldet varierte også mellom fôrslag, og fosforinnhaldet var generelt lågt. Beiteåtferd og opptak av ulike planteartar endra seg tydeleg med årstidene. Geitene åt mest gras i regntida, medan urter og lauv var viktigare innslag i fôrrasjonen gjennom tørketida. Tida geitene brukte til ulike aktivitetar varierte også gjennom året. Til dømes var delen av tida brukt til aktiv beiting 0,57 (57%) i regntida og 0,68 (68%) i tørketida. Levandevektauke og kondisjonspoeng var høgast i midten av tørketida og lågast før ny regntid sette inn.

Det andre temaet (Paper II) i dette arbeidet presenterer ei undersøking av kva effekt ulike nivå av tilskotsfôring i tida før paring, og kjeingssesong, har på reproduksjon til SEA-geiter og tilveksten til kjea deira. Sesongane var enten tidleg i tørketida (season 1) eller seint i tørketida (season 2). Det var 30 geiter i kvar fôringsgruppe der kvar geit fekk enten 0, 200, eller 400 g kraftfôr per dag i 60 dagar før paringstida. Tilskotsfôring auka levandevekta til geitene (P<0.05), men reproduksjonen blei ikkje betra. Kjeingssesong påverka både vektendring hos geitene og vekstrate til avkomma. Både vektendring hos geitene, tilvekst før avvenning, og kg avvende kje per geit som kjea og kjevekt ved avvenning, var høgare i "season 1" enn i "season 2". Desse resultata indikerer at produktiviteten til geitene kan aukast ved å begrensa avlen i januar-mars slik at ein får meir kjeing tidleg i tørketida (juni-august).

Det tredje temaet (Papers III, IV og V) fokuserer på vekst, slakteutbytte og kjøtkvalitetseigenskapar for småfe fôra med kraftfôr i tillegg til høy og/eller halm i basaldietten. I Paper III og IV fekk lam og kje enten fri tilgang på ubehandla kveitestrå (UTS), kveitestrå behandla med urea og kalk (TS), halm og fri tilgang på høy (UTSH), eller TS og fri tilgang på høy (TSH). I tillegg fekk kvart dyr 220 g kraftfôr i forsøksperioden som varte i 84 dagar. Halmbehandling førte til signifikant (P<0.05) auke i tørrstoffopptak (42,3 mot 33,7 g/kgW.75/dag), energiopptak (4,6 mot 3,7 MJ ME/dag) og middel dagleg tilvekst (40,7 mot 23,1 g) for lam. Dei tilsvarande verdiane i forsøket med kje var (41,7 mot 30,9 g/kgW.75/dag), (4,55 mot 3,30 MJ ME/dag) og (16,9 mot 8,1 g). Samanlikna med UTS-gruppene hadde dyr i TS-gruppene høgre slaktevekt (P<0,05) og betre klassifisering. Resultata synte også at lammekjøt var møyrare enn kjekjøt.

I det siste forsøket (Paper V) var det med 23 kastrerte SEA-kje i ein tre-månadersperiode. Kjea var inndelte i fire grupper som i tillegg til fri tilgang på grovfôr (grashøy med 20% restar), enten fekk kraftfôr etter appetitt (T100), 66% av appetitt (T66), 33% av appetitt (T33), eller ikkje kraftfôr (T0). Dagleg tilvekst for T100 kje var 31g og 14g meir (P<0,05) enn hjå T33 og T66-kje. Slaktevekta for både T100 og T66-kje var 3kg tyngre (P<0,05) enn for T0-kje. Resultata i Paper III og IV syner at temperaturfallet i geiteslakta tok lengre tid enn for lammeslakta. Det vart ikkje funne signifikant effekt (P>0,05) av fôring på pH-verdiar i kjøtet, sjølv om gjennomsnittsverdiane var noko høgre for kjeslakta både ved 45 min og 24 timar PM (etter slakting). Post-mortem møyrning av lammekjøt førte til signifikant møyrare kjøt (P<0,001), særleg etter ni dagar. Verdien for Warner-Bratzler skjerekraft for m. longissimus dorsi møyrna i ni dagar var 20% lågare enn for kjøt som ikkje var møyrna. Møyrning av kjekjøt i like lang tid hadde derimot ingen signifikant effekt (P>0,05) på kor møyrt kjøtet vart. Til samanfatning synte resultata potensiale for auka produksjon med småfe ved betre fôring og velvald paringstid. Det var knapt effektar av fôring på kjøtkvalitet der det vart vurdert.

Oppdatert: 10.12.10
Utskriftsvennlig versjon

Del med en venn:

Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap

Tlf: +47 64 96 51 00
Faks: +47 64 96 51 01
E-post:iha@umb.no

Webansvarlig: Janne Karin Brodin

Emneord

- Forskning
- Geit
- Husdyrernæring
- Husdyrfag
- Naturvitenskap
- Sau
- Småfe
- Utdanning