| Navigasjon: Hovedside / Institutter / Husdyr- og akvakulturvitenskap |
[Sidekart] [Kontakt] 
|
| Tekststørrelse. |
Jon Øvrum Hansen disputerte 29. april 2011
Ane Gro Siri SkjelfjordAntarktisk krill (Euphausia superba) som råvare i fôr til laksefisk med fokus på skallfraksjonen og fluor / Antarctic krill (Euphausia superba) as a feed ingredient for salmonids with focus on the shell fraction and fluoride
Sammendrag fra avhandlingen - PhD thesis 2011:21
Den totale biomassen av Antarktisk krill (Euphausia superba) er trolig verdens største av en enkelt art og er en lovende ingrediens for bruk i fiskefôr. Krill har en balansert aminosyreprofil og fettet i krill er rikt på fosfolipider som inneholder en høy andel flerumettede n-3 fettsyrer. Krill er også en god smaksattraktant i fiskefôr. Den begrensede tilgangen av fiskemel og den tiltagende reduksjonen i pelagiske fiskepopulasjoner har ført til en økning i prisen på fiskemel. Bruk av krill i fiskefôr forutsetter at ressurser blir høstet på en bærekraftig måte med forankring i forskning. Hovedmålet med denne doktorgraden var å øke kunnskapen om krill som fôringrediens til laksefisk. Undermålene var å bidra til økt forståelse av: 1) ernæringsmessige effekter av krillskall i fiskefôr, 2) laksens (Salmo salar) respons til ulike mengder krillmel i fôret, og 3) opptak og akkumulering av fluor hos laksefisk i fersk- og sjøvann.
En fullstendig erstatning av LT fiskemel med krillmel med skall (WKM) i fôr til laks i saltvann gav lavere vekst i første del av fôringsperioden sammenlignet med laks fôret et fiskemelbasert fôr eller fôr der fiskemelet ble erstattet med et delvis avskallet krillmel (PDKM). En økende erstatning av fiskemel med en blanding av PDKM og erteprotein-konsentrat (PPC) (3.5:1) i fôr til laks førte til raskest tilvekst ved et inklusjonsnivå på 400 g av blandingen per kg i det andre fôringsforsøket. I begge disse forsøkene var det større forskjell i veksthastighet og/eller vektøkning mellom fisk fôret med krill og fiskemel i første del av fôringsforsøket sammenlignet med hele fôringsperioden.
Når laks i saltvann ble gitt fôr der fiskemel var fullstendig erstattet med WKM, var det en tendens til redusert fordøyelighet av fett sammenlignet med laks som fikk PDKM. En lineær økning i fettfordøyelighet ble påvist i laks fôret med økende andel av PDKM/PPC. Laks fôret WKM eller økende nivå av PDKM/PPC hadde lavere fordøyelighet av flere aminosyrer sammenlignet med dem som hadde fiskemel som eneste proteinkilde. Det høye innholdet av kobber i WKM og PDKM ble effektivt skilt ut i laksens avføring. Det var ingen økt akkumulering av kobber i verken lever eller helkropp i laks som fikk krill i fôret.
Både laks fôret med WKM og PDKM hadde histologiske forandringer i nyrene. Forandringene kan beskrives som mild til moderat degenerering, apoptose og, eller nekrose av tubulicellene i nyrene. Økende innblanding av PDKM/PPC i fôret gav en doseavhengig forandring i nyrevevet. Selv om biotilgjengeligheten av fluor for fisk i saltvann er lav testet vi hypotesen at disse histologiske forandringene ble forårsaket av det høye fluornivået i krillmelene. Dette var basert på resultater fra andre dyreslag. Høye fluornivåer i fôr til laks i ferskvann forårsaket imidlertid ikke de samme nyreforandringer som ble oppdaget hos laks fôret krill i sjøvann. En fluormengde på 3500 mg fluor per kg fôr (NaF) førte imidlertid til krystalliserte strukturer, antageligvis små nyresteiner, i de distale tubuli og/eller samlerørene i nyrene hos laks i ferskvann.
Fluor i form av NaF i fôret ble hurtig tatt opp i blodet hos regnbueørret (Oncorhynchus mykiss), og nådde en topp i blodplasma etter tre timer. Ørret fôret med krillskall som fluorkilde oppnådde ikke denne samme tydelige toppen i plasmafluor og den estimerte kumulative absorpsjonen var halvert sammenlignet med fisk fôret med NaF. Tilsetting av ekstra kalsium i fôret forhindret opptak av fluor i fisk fôret med NaF og halverte opptaket hos fisk fôret med krillskall som fluorkilde.
Laks i ferskvann som fikk en lav-fluorkontroll og to fôr med 150 og 350 mg fluor kg fra krillskall hadde høyere utskillelse av fluor i avføringen sammenlignet med laks fôret med 1500 og 3500 mg fluor kg med NaF som fluorkilde. Laks som fikk de to fôrene med krillskall akkumulerte ikke mer fluor i muskel, bein, lever, nyre, eller totalt for hele kroppen enn fisk fôret lav-kontrolldietten. Laks som fikk høy konsentrasjon av NaF i fôret akkumulerte fluor både i lever og nyre, og spesielt i bein.
De viktigste implikasjonene av dette arbeidet for praktisk fôrproduksjon er at hvis store mengder krill skal inngå i fôr til laks, bør delvis eller helt avskallet krill benyttes for å unngå eventuelle negative effekter fra krillskallfraksjonen på tilveksthastighet og fordøyelighet av næringsstoffer. Fôr som inneholdt 150 eller 350 mg fluor kg-1 fra krillskall forårsaket ingen histologiske forandringer i verken gjeller, lever eller nyre hos laks i ferskvann. Det høye innholdet av kalsium og magnesium i sjøvann er sannsynligvis årsaken til redusert opptak av fluor fra krill hos laks.
Oppdatert: 17.06.11
Utskriftsvennlig versjon
Del med en venn:
Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap