| Sidenavigasjon: Hovedside / Institutter / Husdyr- og akvakulturvitenskap |
[Sidekart] [Kontakt] 
|
| Tekststørrelse. |
Metanutslipp fra storfe
Av: Harald Volden og Silje K. NesHøsten 2005 fikk institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap en forespørsel fra Statens Forurensningstilsyn om å forbedre beregningsgrunnlaget for utslipp av metan fra storfe i Norge. Arbeidet skulle brukes som grunnlag for beregning av norsk karbondioksid kvote i forbindelse med Kyotoavtalen. I følge avtalen skal industrialiserte land redusere utslippet av drivhusgasser med gjennomsnittlig 5,2 % under 1990-nivået i løpet av perioden 2008-2012.
I de siste tiårene er det observert en økning i den atmosfæriske temperaturen. Det skyldes blant annet en økt konsentrasjon av de viktigste drivhusgassene vanndamp, karbondioksid, dinitrogenoksid, ozon og klorofluorkarbon i atmosfæren. Drivhusgassene har ulik oppholdstid i atmosfæren, noe som påvirker gassenes evne til å absorbere og gi fra seg energi i form av varme. Derfor vil den enkelte gass påvirke den atmosfæriske temperaturen i ulik grad. For lettere å kunne sammenligne oppvarmingseffekten til de ulike drivhusgassene benyttes en internasjonal måleenhet kalt Global Oppvarmingspotensial (GWP). Den angir akkumulert oppvarmingseffekt, i et definert tidspunkt, i forhold til karbondioksid. Vanligvis benyttes et tidsrom på 100 år, og sammenlignet med karbondioksid har metan en GWP som er 21 ganger høyere.
Drøvtyggere er identifisert som den største enkeltkilden til antopogent metanutslipp. Metan er et resultat av fermenteringen av fôret i vomma. Under den anaerobe fermenteringen dannes et overskudd av hydrogen, som ved hjelp av metanogene bakterier reduserer hydrogen til metan. Dannelsen av metan representerer et energitap for drøvtyggeren, og 2-12 % av fôrets bruttoenergi blir omdannet til metan. Hvor stort energitapet blir, er avhengig av fôrrasjonens størrelse og fôrrasjonens sammensetting, og skyldes først og fremst hvordan fôringen påvirker aktiviteten til mikrobene i vomma.
Gjennom FNs klimakonvensjon og Kyotoavtalen er vi pålagt å rapportere utslippet av drivhusgasser. For å standardisere beregningsmetodene har FNs klimapanel (IPCC) etablert en komité som har foreslått en felles internasjonal metodikk for å kalkulere utslipp av klimagasser. IPCC har i utgangspunktet beskrevet to fremgangsmåter for å beregne mengden av klimagasser fra husdyr (Tier1 og Tier2). Norge har frem til nå anvendt den enkleste metoden (Tier1) som er en lite avansert og robust metode. IPCC oppfordrer imidlertid det enkelte land til å utvikle mer avanserte metoder der spesifikk informasjon om landets husdyrproduksjon inngår. Høsten 2005 fikk institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap derfor en forespørsel fra Statens Forurensningstilsyn om å forbedre beregningsgrunnlaget for utslipp av metan fra storfe i Norge (Tier3). I Norge er om lag 90 % av alt storfe tilknyttet Kukontrollen, hvor det for mjølkeku er utfyllende informasjon om melkeytelse og fôring. For storfe i vekst til slakt er det registrert informasjon om slaktevekt og slaktealder. Dette informasjonsgrunnlaget har gjort det mulig å utvikle en spesifikk beregningsmetode for metanutslipp fra norsk storfe. I de nye ligningene for beregning av metanproduksjon tas det hensyn til at grassurfôr er det dominerende grovfôret i Norge og at andelen av fôrets bruttoenergiinnhold som omdannes til metan avtar både med økt andel kraftfôr i fôrrasjonen og med økt fôropptak. Basert på modellsimuleringer som karakteriserer norsk mjølkeproduksjon er det utviklet empiriske ligninger som beskriver metanproduksjonen fra mjølkeku ut fra informasjon om avdråttsnivå og andelen kraftfôr i fôrrasjonen. Tilsvarende modellsimuleringer er gjort for storfe i vekst, og metanproduksjonen beregnes ut fra slaktevekt og slaktealder. Den nye norske beregningsmåten for metanproduksjon er vesentlig mer robust enn IPCCs Tier1 og Tier2 metoder, og fanger bedre opp variasjonene i produksjonsmetode og produksjonsintensitet.
Beregningene viser at for de ulike storfekategoriene, mjølkeku, ammeku og storfe til slakt, har det i perioden 1990-2005 vært en samlet nedgang i metanutslipp (Figur 1). Nedgangen skyldes først og fremst nedgangen for mjølkeku, da utslippet fra ammekyr har vist en økning, mens for storfe til slakt har utslippet vært på samme nivå i beregningsperioden. Den viktigste årsaken til endringene i utslipp innen hver storfekategori er endringene i dyretall.
1. Beregna årlig utslipp (tonn) av metan fra norsk storfe i perioden 1990-2005.
Foto: iha
For de som ønsker mer utfyllende informasjon om dette arbeidet kan få tilsendt rapporten ”Methane emission from enteric fermentation in Norway’s cattle population” ved å henvende seg til Harald Volden (harald.volden@umb.no).
Publisert: 21.06.07
Oppdatert: 24.03.09
Utskriftsvennlig versjon
Del med en venn:
Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap