Evaluering av naturreservat i Etiopia – effekt på bruken av fôrressursane for småfehaldarar
Production, nutritional value, and use of forages available in exclosures constructed in Tigray Region of Northern Ethiopia
English language abstract Land degradation, triggered by population expansion and over exploitation of the natural resources, is a major threat to sustainable land use in Ethiopia. In response to this problem, local people in Tigray region of northern Ethiopia have constructed patches of exclosures since the early i 990s. Such efforts appear to be successful in many technical and social standards that necessitate increasing the products and services from the exclosures. However, there is a need to evaluate the exclosure model of environmental rehabilitation as a means of providing feed supply for smallholder ruminant livestock production systems.
The species composition, diversity, biomass, and cover of herbaceous and woody plants were higher in protected than in continuously grazed areas. The relationship between species diversity and herbaceous productivity was linear and positive. Exclosures of <8 years old supported more diverse herbaceous species than exclosures of >12 years. Exclosures fallowed for <8 years produced more aboveground herbaceous biomass than did exclosures fallowed for >12 years.
The browse species studied had a mean crude protein (CP), in vitro dry matter digestibility (IVDMD) coefficient, and predicted metabolizable energy (ME) density values ranging from 117 to 166 g/kg DM, 0.6 to 0.7, and 8.0 to 9.8 MJ/kg DM, respectively. The mean CP, IVDMD, and ME of the grass species during the long rainy season ranged from 73 to 76 g/kg DM, 0.4 to 0.5, and 5 to 6 MJ/kg DM, respectively and values dramatically declined below a critical maintenance level during the dry and short rainy seasons. The CP, IVDMD and ME values of the mixed grass hay samples ranged from 20 to 103 g/kg DM, 0.5 to 0.7, and 6 to 10 MJ/kg DM, respectively.
Compared to Acacia etbaica, Dichrostachys cinerea fruits contained higher amounts of CP, ME, and IVDMD. The concentrations of Na, K, Fe, and Zn were higher in A. etbaica than in D. cinerea fruits. Dry matter intake was markedly higher in supplemented groups than in the control group without supplement. Similarly, body weight gain and N balance were lower in the control group. During the course of the experimental period, the highest body weight gain and dressing percent were measured in the treatment group that received 1.5% D. cinerea fruits. D. cinerea fruit intake also resulted in juicy/watery flavor and tender carcass and appeared to have no adverse effects when included at the highest level (1.5%).
The frequency of browsing was higher in the exclosures fallowed for >12 years compared to those fallowed for <8 years. More herbaceous bites were recorded in the <8 year fallow exclosures, compared to the >12 year fallows. Herbaceous species bites were maximized during the long rainy season whereas woody species bites were maximized during the dry season. The goats foraged upon 48 plant species of which 69% were woody species, 19% grasses, and the rest contributed by various forb species. The top species that significantly contributed to the diet of goats were Acacia etbaica, Balanites aegyptica, Cadaba farinosa, Capparis tomentosa, Dichrostachys cinerea, and Ocimum forskolei.
It is to be concluded that the exclosures constructed in the semi-arid Tigray region of northern Ethiopia have demonstrated improved species composition, diversity, biomass, cover, and structure of both herbaceous and woody vegetation. Extended protection period may not, however, lead to beneficial increases in herbaceous biomass and cover. The browse species could be used as useful dry season protein supplements to the N deficient native grass species. Harvesting grass hay in September, rather than the current extended harvest period that took place in October and November, can improve its feeding value. Poor farmers can increase goat performance substantially through supplement feeding with wild fruits such as A. etbaica and D. cinerea and exclosures originally set aside for provision of ecological services and biodiversity protection can also be used for wild fruit harvesting. The goats increasingly consumed diverse herbaceous species. Hence instead of focusing only on the woody species, management of the exclosures also needs to be directed towards the herbaceous species.
Address pr. March 2008: Yayneshet Tesfay, Mekelle University, P.O. Box 231, Mekelle, Ethiopia
Produksjon, næringsverdi, og bruk av tilgjengeleg fôrressursar frå skogreservat i Tigray provinsen i Nord-Etiopia
Norsk sammendrag Det stigande folketalet i Etiopia med auka press på landressursane, er eit alvorleg trugsmål mot eit berekraftig jordbruk. For å restaurera overutnytta beiteland, oppretta lokalbefolkinga i delar av Tigray provinsen i Nord-Etiopia tidleg på 90-talet naturreservat med restriksjonar mot beiting og uttak av tre- og fôrressursar. Desse tiltaka synes vellukka. Likevel er det viktig å evaluera denne forvaltningsmodellen med omsyn til mogleg bruk av fôrressursane for småfehaldarar i området.
Resultata frå dette arbeidet syner at artsmangfald, planteproduksjon og plantedekke var høgre i dei verna områda enn i område med tradisjonell beiting og hogst. Det var også ein positiv samanhengen mellom auka plantediversitet og auka fôrproduksjon. Reservat verna i inntil åtte år hadde høgre biodiversitetet enn område som var verna i 12 år eller lengre. Produksjonen av gras og urter var også høgre i reservat som var verna i opptil åtte år.
Trevegetasjonen hadde eit råproteininnhald (CP) som varierte mellom ll7 og 166 g/kg tørrstoff (DM), in-vitro fordøyingsgrad (IVDMD) mellom 0,6 og 0,7 og omsetjeleg energi (ME) mellom 8,0 og 9,8 MJ/kg DM. Verdiane for grasartane i regntida varierte mellom 73 og 76 g/kg DM for CP, mellom 0,4 og 0,5 for IVDMD og mellom 4,0 og 5,0 MJ/kg DM for ME. Desse verdiane var mykje lågare i tørketida og i den korte regntida. I desse periodane var fôrverdien så låg at graset ikkje eingong kunne dekka vedlikehaldsbehovet for dyra. I dei samansette grasprøvane frå høy varierte CP-innhaldet mellom 20 og 103 g/kg DM, IVDMD-innhaldet mellom 0,5 og 0,7 og ME-innhaldet mellom 6 og 10 MJ/kg/DM.
Samanlikna med frukt frå treet Acacia etbaica hadde frukt frå Dichrostachys cinerea eit høgre innhald av CP, ME og IVDMD. Men mineralinnhaldet (Na, K, Fe og Zn) var høgre i frukt frå det førstnemnde treslaget. Tørrstoffopptak og tilvekst var høgre hos geiter som fekk tilskot av frukt samanlikna med dei som ikkje fekk tilskotsfôring til beite. Best produksjonsresultat vart oppnådd i gruppa med tilskot av 1,5% Dichrostachys cinerea, rekna på tørrstoffbasis. I slakteundersøkinga vart det også observert meir smakfullt og møyrt kjøt i denne gruppa.
I reservat som var verna i 12 år eller lengre brukte geitene meir tid på beiting av busk- og trevegetasjonen og mindre tid på gras og urter enn kva tilfellet var i område som hadde vore verna i inntil åtte år. Geitene utnytta gras- og urtevegetasjonen mest i regntida og trevegetasjonen mest i tørketida. Geitene beita i alt på 48 ulike planteslag, av desse var 69% ulike treslag, 19% forskjellige grasartar medan urter utgjorde resten av plantevalet. Artane som var mest utnytta var Acacia etbaica, Balanites aegyptica, Cadaba farinosa, Capparis tomentosa, Dichrostachys cinera og Ocimum forskolei.
Konklusjonen på dette arbeidet er at reservata som er etablerte i dei tørre områda av Tigray provinsen i Nord-Etiopia har betre plantesamansetnad, høgre biodiversitet samt betre plantedekke enn kva tilfelle er for område som ikkje er verna. Forlenga vern frå inntil åtte år til 12 år eller meir gav ikkje tilsvarande positive utslag. Ulike typar trevegetasjon kan nyttast som verdfullt tilskotsfôr til nitrogenfattig gras i tørketida. For å optimalisera næringsverdien, bør høyberginga framskundast til september og ikkje som no i oktober eller november. Tilskotsfôring med Acacia etbaica og Dichrostachys cinerea kan auka produktiviteten monaleg i det lokale geitehaldet. Bruk av reservat for dette føremålet bør vurderast. Geitene hadde også høgt opptak av gras og urter frå dei verna områda. Difor bør ein i tillegg til optimal utnytting av trevegetasjonen, også leggja vekt på berekraftig utnytting av gras og urter.
