| Sidenavigasjon: Hovedside / Institutter / Landskapsplanlegging |
[Sidekart] [Kontakt] 
|
| Tekststørrelse. |
Ensidig satsing på statlige tilskudd til idrett bidrar til å øke sosiale ulikheter i helse.
Anne-Karine Halvorsen ThorénDet er et uttalt nasjonalt mål å redusere sosiale helseforskjeller. Dagens statlige virkemiddelbruk med prioritering av idrettsanlegg og organisert idrett når imidlertid kun et begrenset segment av befolkningen
Kine Halvorsen Thoren
Foto: Kjersti Sørlie Rimer
Tirsdag 19. januar var det oppslag i aviser og på nyheten i radio om den ferske rapporten fra Idrettshøgskolen som omhandler utvikling i nordmenns mosjons-, treningsaktivitet og helse. UMB var representert ved Anne-Karine Halvorsen Thorén, Tore Edvard Bergaust, Knut Bjørn Stokke.
Oppsummering fra rapporten
Det er kjent at inaktivitet i befolkningen utgjør et økende helseproblem. Helseforskjellene mellom de som trener og de som er inaktive øker og andelen av befolkningen som totalt sett er for lite aktive er høyere i Norge enn i mange andre land i Europa.
I følge Helsedirektoratet er det: et nasjonalt mål å forebygge og behandle helseproblemer gjennom å stimulere befolkningen til økt fysisk aktivitet, bidra til bedre tilrettelegging for fysisk aktivitet, og bidra til utvikling av lokale aktivitetstilbud for mennesker som er lite fysisk aktive.
Fysisk aktivitet: omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet
En ny rapport slår fast at dagens statlige tilskudd til idrett, friluftsliv og fysisk aktivitet i liten grad er tilpasset aktivitetsprofilen i befolkningen. Ressursbruken harmonerer dårlig med økte helseutfordringer i deler av befolkningen og stimulerer i liten grad til mer og bedre aktivitet for disse gruppene. Spillemidlene til idrett og anlegg utgjør den desidert største statlige tilskuddsordningen direkte rettet mot fysisk aktivitet. De tradisjonelle idrettene har begrenset kontaktflate mot eldre ungdom, den voksne befolkningen og ikke minst den økte andel eldre. En storstilt 60-årig anleggsutbygging har definitivt ikke resultert i økt idrettslig oppslutning.
Trener mer, beveger oss mindre
Daglig fysisk aktivitet anbefales av norske helsemyndigheter som en viktig del av et helsefremmende levesett. I dag tilfredsstiller kun 20 – 25 % av befolkningen et helsemessig minimumskrav til fysisk aktivitet. Selv uten sammenlignbare analyser over aktivitetsnivået bakover i tid, tyder alt på at aktivitetsnivået har gått nedover de siste tiår.
Det er en markant økning av antall nordmenn som trener eller mosjonerer mer enn for 20 år siden i følge rapporten. Utviklingen kompenserer imidlertid ikke for den manglende fysiske aktiviteten forårsaket av stillesittende arbeid og daglig motorisert transport.
Tore Edvard Bergaust
Foto: Kjersti Sørlie Rimer
Må tilrettelegge for lavterskelaktivitet
Selv om fysisk inaktivitet er et problem i befolkningen totalt sett, er det store individuelle forskjeller. Hvis målet er å øke aktiviteten totalt sett i befolkningen, må virkemiddelbruken styrke lavterskelaktiviteter i befolkningen.
For å utjevne de sosiale ulikhetene vi ser i dag bør aktivitetene være fritt tilgjengelige og kunne innpasses på en enkel måte i et stressende hverdagsliv. Potensialet til å nå mange av dagens inaktive er stort og her ligger samtidig de største helsegevinstene. Slike aktiviteter knyttet til hverdagens gjøremål som å gå eller sykle til skole og arbeid. For barn handler det om gode utemiljøer i skoler og barnehager der vi når alle. Det må dessuten finnes gode tilbud for friluftsliv i nærmiljøet og andre egenorganiserte treningsaktiviteter som sykling, styrketrening, svømming, skigåing og jogging.
Bedre informasjon og samordning nødvendig
Rapporten har avdekket at det er vanskelig å få oversikt over tilgjengelige økonomiske virkemidler som statens stiller til rådighet -På kommunalt nivå er det dessuten behov for langt bedre samordning og planlegging for å utnytte de virkemidlene som finnes på en målrettet og effektiv måte.
Øker sosiale ulikheter i helse
Dagens sterke prioritering av organisert idrett og tradisjonelle konkurranseanlegg bidrar til økte sosiale ulikheter i helse. Dette skjer ved at idretten rekrutterer mest fra de øverste sosiale klassene. De mest aktive og de med best helse støttes mest. Egenorganiserte lavterskelaktiviteter som på ulik vis kan balansere spesialisering, mannsdominans og klasseperspektiv, f. eks. friluftsliv, gis en brøkdel i støtte.
Knut Bjørn Stokke
Foto: Kjersti Sørlie Rimer
Dette betyr at det må satses spesielt på aktivitetstyper som egner seg for den økende andel eldre i befolkningen og særlig for grupper med lav inntekt og utdannelse.
Staten har store forventninger til at kommuner og fylkeskommuner skal bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller, bl.a. i utkastet til ny folkehelselov. Tilsvarende må det forventes at staten prioriterer økonomiske virkemidler med formål om å fremme fysisk aktivitet og folkehelse.
Ramme
Nasjonalt råd for fysisk aktivitet arbeider med å utvikle en best mulig faglig og politisk plattform for å nå helse- og aktivitetsmål. I rådets mandat inngår også arbeidet med å vurdere og anbefale tiltak som kan bidra til utjevning av sosiale ulikheter i helse. Nasjonalt råd for fysisk aktivitet har i samarbeid med Noregs idrettshøgskole, Høgskolen i Finnmark og Universitetet for miljø- og biovitenskap analysert bruken av statlige økonomiske virkemidler beregnet på økt deltakelse i fysisk aktivitet, friluftsliv og idrett.
Funn og tilrådninger er presentert i rapporten: Fysisk aktivitet: omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet.
ILPs bidrag finnes på side 8 - 9 i sammendraget og fra side 68, med oppsummeringer på side 75 med mer, side 86 med emr og side 99 - 101.
Oppdatert: 19.01.11
Utskriftsvennlig versjon
Del med en venn:
Institutt for landskapsplanlegging