Landskapsarkitektur

Ingeborg Hauge Høyland

Landskapsarkitektur – Landscape Architecture – ble formet som en strukturert disiplin i siste del av 19. århundre i USA. ILP har Europas eldste lærested for høyere utdanning i landskapsarkitektur, med en lærestol etablert i 1919.

”Hagekunst” ble den norske betegnelsen, men i samme betydning som den amerikanske. Benevnelsen ble brukt på UMB helt fram til 1971, da Institutt for landskapsarkitektur så dagens lys.

Disiplinen har da også dype røtter i hagekunsten - en eldgammel kunstform som gjennom historien har blitt utøvd av kunstnere med gartnerkunnskaper og sans for form og arkitektur.

Hagekunst i over 100 år
Undervisning i hagekunst ble gitt på Ås også før 1919, av Hans M. Misvær som ledet hagebruksavdelingen ved den nye Norges landbrukshøgskole (NLH) etter at høgskolestatus og navneendring kom i 1897.

Norge har allikevel en relativt ubetydelig tradisjon for utforming av hageanlegg i forhold til land som Tyskland og Sverige, til tross for at Sverige etablerte en tilsvarende utdannelse først i 1961. Denne tidlige etableringen har sannsynligvis sammenheng med at det på begynnelsen av 1900-tallet var viktig for Norge å fremstå som en selvstendig kulturnasjon. Arkitektur, byplanlegging og hagekunst har generelt vært viktige arenaer for ”nasjonsbygging”.

Fagområdet er i dag godt innarbeidet i norsk samfunnsplanlegging og omfatter planlegging, utforming og forvaltning både i byer, bebygde områder og åpent land. Et særlig kjennetegn er at det arbeides med naturelementer som vegetasjon, terrengform og vann.

Boligmiljø og offentlige grøntområder
Den første dosent i hagekunst ved NLH var Olav L. Moen (professor fra 1938). Han var en særlig fortaler for offentlige parker som et velferdsgode, som bruksanlegg av største betydning for trivsel og helse. Her inkluderte han idrettsanlegg, et syn som fikk offentlig anerkjennelse i 1994 da Kulturdepartementet finansierte opprettelsen av en professor II-stilling for planlegging av idrettsanlegg.

Olav Moen designet i 1923 parken som i dag er universitetets Campus, og som er et unikt eksempel på den nyklassisistiske stilarten i Norge.

Også på området norske kirkegårder, har instituttet gjort seg gjeldende helt fra Moens tid. Dette hadde inntil da vært et ytterst forsømt felt. Også her ble arbeidet offentlig anerkjent gjennom opprettelsen av en professor II-stilling (i 1995, finansiert av Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet).

Nok en merkesak for Olav L. Moen var å få gjennomslag for at hager og utearealer i boligområder ikke var overflødige restarealer men en viktig del av bolig- og oppvekstmiljøet. Dette arbeidet ble videreført med blant annet en banebrytende utredning om utomhusanlegg for Husbanken på slutten av 60-åra.

Å ta vare på gamle hager og parker er også et tema instituttet har lansert fra gammelt av, ja i over 100 år. Arbeidet med registrering av eldre hager i Norge ble et annet viktig arbeid fra 60-åra. Dette har senere har dannet basis for verne- og skjøtselstiltak blant annet hos antikvariske myndigheter.

Landskap utenfor tettsted og bebyggelse
Tidsrommet mellom 1965 og 1975 ble gjennombruddet for landskapsarkitektur som fagområde i det norske samfunnet. Politisk press førte til at vannkraftutbyggingen i Norge måtte ta større hensyn til landskapet og søke å unngå de store naturødeleggelsene.
Landskapsplanlegging ved større inngrep måtte dermed få en framskutt plass i instituttets studieopplegg.

Landskapshensyn ved utbygging av veinettet har også blitt høyt prioritert etter hvert, og instituttet har gjennom en rekke år samarbeidet med veimyndighetene om dette. Vegdirektoratet finansierte i 1996 opprettelsen av en professor II-stilling på dette området.

I 40-åra ble planleggings- og forvaltningsoppgaver i kulturlandskapet ett tema, og det ble videreført i prosjekt og stipendiatprogram i 60-åra. Instituttets innsats i Nordisk ministerråds prosjekt om natur- og kulturlandskapet i arealplanleggingen, avsluttet i 1987, ga et viktig grunnlag for offentlige strategier.

For tiden har fagområdet landskapsarkitektur vinden i ryggen i Norge. Det medfører også stadig strengere krav om oppdatering av kunnskapen. Forskningen i landskapsarkitektur skal ta opp emner av høy aktualitet i samfunnet men aller helst ligge i forkant, slik at det finnes faglig grunnlag for å forme strategier og redskap når problemer bli akutte.

.

Oppdatert: 13.09.05
Utskriftsvennlig versjon

Del med en venn:

Institutt for landskapsplanlegging

Postboks 5003
1432 Ås

Tlf.: 64 96 53 00
Faks: 64 96 53 01

E-post: ilp@umb.no

ILP på Facebook