Frie forskere – frie universiteter

Ole Gjølberg

Forskningens og forskernes frihet er en bærebjelke i alle demokratiske samfunn. Det er en meget sterk sammenheng mellom den frihet som universiteter og høgskoler kan operere innenfor på den ene siden, og graden av demokrati og intellektuell utvikling i samfunnet på den andre.

En kjerneoppgave for et universitet er å være garantist for sine ansattes frihet til å publisere forskningsresultater og offentlig fremme synspunkter, - selv om disse måtte gå på tvers av synspunktene til politikere, presteskapet eller til dem som finansierer universitetet.
Universitetene i den frie verden står her i en særstilling. Vitenskapsfolk ved universitetene i daværende Øst-Berlin eller Leningrad hadde aldri en frihet i nærheten av den vi i Norge, Sverige, England eller USA har. Mens forskerne ved universitetet i Øst-Berlin kun fikk uttrykke ”eierens” autoriserte syn på aktuelle samfunnsspørsmål, er det hos oss slik at universitetet ikke hefter for hva den enkelte universitetsansatte måtte mene om det ene eller det andre. Derfor degenererte de øst-europeiske universitetene til uinteressante monokulturer mens universitetene i den frie verden blomstret i et intellektuelt mangfold.

Det å bevare denne intellektuelle friheten, må til en hver tid stå på alle anstendige universiteters agenda. Friheten er selvsagt under press. Dette kan ha banale årsaker: Det framstår selvsagt jevnlig universitetsansatte som bærer til torgs det mange (også vedkommendes kolleger) oppfatter som tøv. Dette er frihetens pris – og den har vi råd til. Mer alvorlig er forsøk på å redusere friheten av frykt for å tråkke politikere eller finansieringskilder på tærne. Dette har vi etter mitt syn sett eksempler på her i nærmiljøet til UMB den senere tid. Ett av de såkalte ”Campus Ås”-instituttene – ”Institutt for skog og landskap” (som NB! ikke er en del av UMB) har en direktør som har latt seg intervjue i avisa Nationen. Bakgrunnen er en konflikt vedrørende vern av et skogsområde i Buskerud (Trillemarka). I denne konflikten har, naturlig nok, flere av forskerne ved det nevnte instituttet engasjert seg.
Konflikten om vern av et skogsområde har en rekke faglige sider: Biologi, økologi, økonomi, jus osv. Og den har politiske og emosjonelle sider. Grensene mellom det faglige og det politiske og emosjonelle kan sikkert være vanskelige å trekke nøyaktig. Dette kan likevel ikke forhindre frie forskere fra å mene noe om slike saker, det være seg at man mener at skogsområdet bør vernes 100%, 50% eller ikke i det hele tatt. For direktøren ved ”Skog og landskap” er dette tydeligvis problematisk. Med forbehold om at han er gjengitt korrekt av Nationen, refererer jeg her hva direktøren ifølge Nationen mener:
”Han vil ikke utelukke forskere fra å delta i politisk rettede opprop, men de må da gjøre det som privatpersoner og temaet må være et annet enn det de forsker på”.
Har man Nobelprisen i økonomi eller medisin, skal man, ifølge direktøren, altså ikke delta i politiske diskusjoner om økonomi eller medisin. Man må nøye seg med å delta i diskusjoner om saker man ikke har rede på.
Det er fare for at usagnet til direktøren – og oppfølgingen til instituttets styreformann (”vil granske nøye hvem som deltar i den politiske kampanjen”) demonstrerer forskjellen mellom et universitet med integritet og et forskningsinstitutt som er livredd for å tråkke noen på tærne.

Oppdatert: 22.02.06
Utskriftsvennlig versjon

Del med en venn:

Handelshøgskolen ved UMB

Postboks 5003, 1432 Ås

Tlf.: 6496 5700 | Faks: 6496 5701 | E-post: ior(at)umb.no

Besøksadresse: Tårnbygningen, Christian Magnus Falsensvei 18 (Oversiktskart nr. 31)

Relasjoner til saken

Forskere som aksjonister