Norske utslipp av klimagasser har økt med om lag 7 prosent fra 1990 til 2006. Det nasjonale utslippsnivået ligger nå 6 prosent over den norske forpliktelsen gjennom Kyotoprotokollen. Dette sa Professor Torstein Bye i sitt foredrag under Vårkonferansen 2007 på UMB.
Professor Torstein Bye har analysert den forventede virkningen av omsettbare klimakvoter
Foto: Privat
Omfanget av deltakelse i CDM, JI eller i kvotemarkedet ETS er foreløpig for lite til at dette forandrer vesentlig på dette bildet. Norsk industri står i dag for om lag 28 prosent av utslippene, mens oljeindustrien som blir framstilt som den store, stygge ulven av miljøbevegelsen bare står for om lag 24 prosent og veisektoren for om lag 19 prosent. Industrien har fra 1990 til 2006 redusert sine utslipp fra 19 millioner tonn CO2 ekvivalenter til 15 millioner tonn, hovedsakelig ved at man så godt som helt har fjernet gassene SF6, HFK og PFK fra metallindustrien. Dette har skjedd gjennom bilaterale avtaler med myndighetene, og har vært et av grunnlagene for at industrien har sluppet avgifter på sine klimagassutslipp. Prosentvis har også avfallsdeponier og kilden fyring med olje redusert utslippene med over 20 prosent, men disse betyr mindre i klimagassregnskapet. Nedgangen i disse sektorene er mer enn kompensert ved vekst i oljesektoren (vekst på 70 prosent) og veisektoren (vekst på 30 prosent). Det er grunn til å merke seg at oljesektoren har redusert sine utslipp de siste 6 årene.
Økonomiske virkemidler Økonomers anbefaling av virkemidler i klimapolitikken har hele tiden vært avgifter eller omsettbare kvoter under en gitt restriksjon. Begrensinger i utslippene representerer en kostnad uansett hvordan man vender på det. Gitt begrensingen er spørsmålet kun hvem som skal betale for restriksjonen.
Den billigste måten å redusere utslippene på er at alle betaler likt per enhet utslipp. Den norske klimapolitikken, som i hovedsak har bestått av avgifter og bilaterale avtaler (med noe innslag av subsidier til fornybare teknologier) har imidlertid vært rettet inn mot å unngå omstillinger. Det betyr at de sektorer hvor effekten av karbonprising er små (vei, oljesektor etc.) har hatt svært høye avgifter (350 kr/tonn CO2) mens de sektorer der virkningen ville vært stor har avgiften vært null (industrien). For å kompensere noe for null avgift i industrien har man inngått bilaterale avtaler mellom industrien og myndighetene om utslippsreduksjoner. Dette har gitt store utslippsreduksjoner og industrien har betalt marginalkostnaden ved disse tiltakene, men samtidig har de da unngått prising av restutslippene som fortsatt utgjør den største delen (og som selvsagt gir like stor skade som alle andre utslipp).
Klimakvoter Det nye i klimapolitikken er at Norge nå skal delta i ETS-markedet (det europeiske kvotemarkedet), og at industrien også skal inkluderes. Imidlertid vil industrien få tildelt mye gratiskvoter slik at de direkte kostnadene for dem vil bli små og på grunn av utformingen av tildelingsmekanismene vil betydningen for investeringer og utslipp være små. Myndighetene har imidlertid antydet at kvotene i Norge skal tildeles etter auksjoner på lenger sikt, det vil i så fall bety at industrien også står over for de riktige marginalkostnadene. Hva vil skje med industrien da? For å kunne besvare dette må vi først se på et annet viktig forhold for den kraftintensive industrien, framtidige kraftkontrakter.
De myndighetsbestemte kraftkontraktene industrien har i dag, som innebærer svært lave priser i forhold til markedsprisene blir borte i løpet av Kyotoprotokollen. Lønnsomhetsanalyser viser at da vil i størrelsesorden halvparten av den mest forurensende industrien forsvinne. Hvis kvotemarkedet etter hvert omfatter alle land vil virkningen for industrien utover virkningen fra kraftmarkedet være neglisjerbar. Hvis bare norske og europeiske bedrifter utsettes for slik kvoteprising vil mye av resten av denne industrien kunne forsvinne ved relativt lave kvotepriser, bortsett fra i treforedling hvor elektrisitet kan erstatte bruk av forurensende olje. På lang sikt vil omfanget av denne industrien bli mindre i Norge.
Besøksadresse: Tårnbygningen, Christian Magnus Falsensvei 18 (Oversiktskart nr. 31)
Relasjoner til saken
Torstein Bye er forskningssjef ved forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå og professor II ved Institutt for økonomi og ressursforvaltning ved Universitetet for miljø og biovitenskap. Hans forsknigsfelt er ressurs- , energi- og miljøøkonomi.
