Månedens plante: ”Djevelkølle” Oplopanax horridus

Ole Billing Hansen

Enkelte planteslag er det mest fornuftig å betrakte på avstand. Månedens plante er et slikt eksempel, for nærkontakt kan bli smertefull. Amerikanerne kaller planteslaget for ”devil’s club”.

Et mer prosaisk, norsk navn er piggtornebusk. På tross av et ubehagelig førsteinntrykk har arten prydverdi, særlig på ettersommeren når de store toppene med røde frukter står i kontrast til et friskgrønt bladverk.

<i>Oplopanax horridus</i> har kjegleformete fruktstander med glinsende, røde bær på ettersommeren.

Oplopanax horridus har kjegleformete fruktstander med glinsende, røde bær på ettersommeren. Foto: Ole Billing Hansen

Artsepitetet horridus betyr”strittende med stive torner”, noe som gir en god beskrivelse plantenes viktigste karaktertrekk. Navnet Oplopanax er sammensatt av (h)oplon, som betyr (hånd)våpen, og Panax, et gammelt plantenavn som har vært nyttet om ulike arter i araliafamilien.

Torner og atter torner

Oplopanax horridus har en del felles kjennemerker med aralia, først og fremst kraftige barktorner og store blader. Piggtornebusken blir imidlertid bare opptil 2-3 meter høy, og blader, blomster og frukter sitter tettere sammen enn hos aralia. Men som hos aralia er buskene som regel lite forgreinet. Bladene sitter skruestilt, har stivt piggete, 15-20 cm lange bladskaft og stor, håndlappet bladplate som er uregelmessig tannet. Langs nervene sitter det tett i tett med spisse torner.

Det viktigste karaktertrekket hos ”djevelkølle” er de utallige tornene, som finnes på stengler, bladskaft og langs bladnerver. Foto: Ole Billing Hansen

Plantene blomstrer i juni. Blomstene sitter i tette, noe avlange blomsterstander i enden av årsskuddet. De er små, grønnlig hvite 5-tallsblomster. De glinsende røde bærene er opptil 1 cm lange og noe flattrykte. Hvert bær inneholder to frø. De kan bli sittende på buskene gjennom vinteren. Om høsten får bladene gul høstfarge før de faller av.

I halvskygge i et hjørne

I det naturlige hovedutbredelsesområdet langs den nordamerikanske vestkysten fra Alaska til Oregon vokser piggtornebusken som undervegetasjon i fuktig skogsmark, men også langs vegkanter og i raviner. Voksestedene er gjerne jevnt fuktige, men jorda er samtidig lett gjennomtrengelig. Plantene trives best i halvskygge, og i naturen får de redusert vekstkraft når de blir stående igjen på hogstflater.

Piggtornebusken er brukt som prydplante i Alaska og langs den kanadiske vestkysten. Om mulig bør den plantes slik at den er godt synlig, men slik at en ikke behøver å komme i direkte kontakt med plantene, for eksempel i et hjørne eller langs et gjerde.

Kontrasten mellom glinsende røde frukter og store, friskgrønne, håndlappete blader gir plantene prydverdi, men vi bør unngå nærkontakt! Foto: Ole Billing Hansen

Mot hekseri

På tross av de utallige tornene blir piggtornebusk beitet av hjortedyr om våren og på forsommeren. Indianerne brukte barken til å fremstille te, eller fjernet tornene og brukte den grønne barken medisinsk. En gammel indianertradisjon var å bruke de tornete stenglene til å piske angivelige hekser for å få dem til å tilstå(!) Selv i dag spikrer eldre mennesker blant lokalbefolkningen de piggete stenglene opp over inngangsdør eller vinduer for å beskytte husstanden mot hekseri og ulykker.

Piggtornebusken er godt synlig utover høsten i området mellom Rododendronhagen og Åsbakken.

Her finner du månedensplante Håvard Tveite, Institutt for matematiske realfag og teknologi

Oppdatert: 01.09.09
Utskriftsvennlig versjon

Del med en venn:

Institutt for plante- og miljøvitenskap
Postboks 5003
1432 Ås

Besøksadresse:
Ekspedisjon Jordfagbygningen:
Fougnerbakken 3
1430 Ås
Telefon:(+47) 64 96 56 00
Faks: (+47) 64 96 56 01

Ekspedisjon Tårnbygningen:
Telefon:(+47) 64 96 56 02
Faks: (+47) 64 96 56 15

E-post: ipm@umb.no

Emneord

- månedensplante