Det er få planter som i allmennhetens bevissthet i større grad forbindes med sommer enn syrin. Dette gjenspeiler seg i diktning og malerkunst. Et besøk i Mjøsbyene ved sankthanstid innebærer store syrinopplevelser. Selv om duftsyrin er nokså tolerant med hensyn til jordbunnsforhold, trives arten spesielt godt på den kalkrike jorda i Oslofeltet.
Duftsyrin er en stor busk eller et opptil syv meter høyt tre som setter mange, kraftige rotskudd. Arten finnes viltvoksende i Sørøst-Europa, men er forvillet over et atskillig større område. Her i landet regnes den som naturalisert på Østlandet og i kyststrøk til Trøndelag.
Hjerteformete blader og duftende blomster Stammebarken er gråbrun og etter hvert furet. Vinterkvisten ender i to motstilte egg- til kuleformete knopper. Disse bryter tidlig om våren. Bladene er eggformet til bredt eggformet eller hjerteformet, tilspisset, snaue og 5-12 cm lange. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 27. mai (13.5.-8.6.). Blomstene sitter ofte parvis i kjegleformete, 10-20 cm lange topper. De er sterkt duftende og vanligvis fiolette eller hvite. Det finnes om lag 900 kultivarer. Disse kan ha avvikende bladfarge, men særlig forskjellig utforming av blomsterstanden, fylte, tofargete eller sterke blomsterfarger i hvitt, lilla og blålig til rødlig fiolett.
Fra ”revehale” til ”blå pipebusk” Duftsyrin var i gammel tid en kjent hageplante i Tyrkia, men det tok flere hundre år før en oppdaget at den også fantes viltvoksende på Balkan. Arten ble første gang beskrevet for vestlig naturvitenskap i 1553 da franskmannen Pierre Belon tok den med i sin reisebeskrivelse fra Tyrkia. Den var da en moteplante kalt ”revehale”. Den østerrikske diplomaten Ogier Ghiselin de Busbecq hadde noen år seinere med seg planter av syrin og duftskjærsmin til hoffet i Wien. Dette førte til noe forvirring omkring plantenavnet, og de to planteslagene ble etter hvert referert til som ”blå og hvit pipebusk”, ettersom begge arter kan ha hul stengel. Plantene vakte stor oppmerksomhet, og før 1600 var arten spredt til Nederland, Frankrike og England, mens det tok enda om lag hundre år før den kom til Norge.
Husmannsplass-planten Duftsyrin er en gammel og høyt verdsatt kulturplante hos oss. Arten har vist seg bra herdig og blomsterrik i Sør-Norge og er derfor en av de artene vi ofte finner igjen på forlatte husmannsplasser. Plantene setter mange rotskudd, og det var enkelt å flytte ”avleggere” fra plass til plass lenge før det ble vanlig med planteskoler og økonomi til å kjøpe planter. Det er de store, mangestammete buskene med et vell av duftende, fiolette eller hvite blomster som skaper en spesiell stemning på forsommeren. Syrin er ofte plantet sammen med gullregn, som blomstrer med et vell av gule blomster samtidig med duftsyrinens hvite eller fiolette farger. Greiner av duftende syrin har også lang tradisjon til driving i veksthus om våren. Hele planter blir da tatt inn om høsten, og greinene skjæres rett før blomstring.
Foredlete syriner Omkring 1850 fantes bare om lag 25 kultivarer av duftsyrin. Den første kultivaren med fylte blomster oppsto i 1843 hos Liber-Darimont i Belgia. I 1875 satte imidlertid Lemoine i Frankrike i gang en storstilt foredling. I løpet av kort tid markedsførte han mer enn 200 nye sorter. Mange av disse er fortsatt viktige handelssorter. En rekke andre foredlere har også bidratt til det store sortimentet av duftsyrin vi har i dag. De foredlete syrinene kalles ofte ”podesyriner”, selv om de nå oftest blir formert ved mikroformering.
Liker kalkholdig, varm jord Duftsyrin er nøysom og vokser bra i all slags hagejord, også under nokså tørre forhold. Arten utvikler seg imidlertid best på varm, kalkholdig jord. Den egner seg godt til skjerm- og léplanting. Foredlete syriner formes gjerne som små trær eller blir 3-6 meter høye busker. Kultivarene er mer kravfulle enn arten, og trives særlig godt i varm silurjord med høyt kalkinnhold. Etter blomstring kan det være fornuftig å skjære bort fruktanleggene, slik at plantene bruker sine ressurser på neste års blomsteranlegg. Ellers bør en være svært forsiktig med skjæring av syrin-kultivarer.
Syrin tilhører oljetrefamilien, sammen med slekter som liguster, gullbusk og ask. I universitetsparken finner vi representanter for denne familien ved Villa Granly (Thorsrud-gården) og i Smiebakken. Feltet med duftsyrin har hatt behov for fornying i mange år og vil forhåpentligvis få en opprusting i løpet av ikke altfor lang tid.
Her finner du månedens plante Håvard Tveite, Institutt for matematiske realfag og teknologi
