Mange innførte planteslag minner så mye om våre viltvoksende planter at de lett kan brukes i naturlike plantinger. Andre har så særmerkte karaktertrekk at de ikke kan forveksles med noe annet. Hjortesumak er en plante med store, ulikefinnete blader, bastkledde skudd og store, røde fruktstander gjennom hele vinteren. I tillegg kommer fantastiske høstfarger dersom plantene står soleksponert og frostnettene ikke kommer for tidlig. Vi har ikke noe slikt planteslag i norsk natur!
Særpreget nordamerikaner Hjortesumak blir et opptil ti meter høyt, særbo, løvfellende tre, men oftere en omkring fem meter høy busk med få, stive greiner og en del rotskudd. Arten finnes viltvoksende i de østlige delene av Nord-Amerika. Kvisten er brunlig til gråbrun, tett håret og med melkesaft. De kjegleformete, gulbrune sideknoppene bryter seint: i Ås er middeldato for knoppbryting 26. mai (15.5.-3.6.). Bladene er ulikefinnet og står ut til siden fra skuddet. Bladskaftet er tett rust- eller gullhåret. De 11-31 småbladene er opptil 11 cm lange og henger noe ned fra bladaksen. Småbladene er avlange til lansettformet, grovt sagtannet og håret som unge. Under gode høstforhold får de farger i oransje til mørk rødt. Barken, særlig barken på røttene, er rik på tanniner (garvestoff).
Med fruktstand gjennom vinteren Blomstringen kommer i juni-juli. Blomsterstanden er en 15-20 cm lang, endestilt topp med mange små blomster. Hannblomstene sitter i nokså løse topper og har gulgrønne kronblader, mens hunnblomstene sitter i tette, hårete topper og har rødlige kronblader. Fruktene utvikles i tette, opprette ”kolber”. De er dunhåret, mørkt røde og blir sittende på gjennom hele vinteren. Arten har fått navnet sitt etter fruktstand og årsskudd. Typha er det botaniske navnet på vannplanten dunkjevle, mens typha cervina er den latinske betegnelsen på et bastkledd gevir.
Busk med ”hjortegevir” Hjortesumak ble introdusert i Europa tidlig på 1600-tallet. Navnet ”sumak” har arten med seg fra Amerika, der den først ble funnet nær elven Sumach. I 1629 blir arten omtalt i planteboken til engelskmannen Parkinson, som kaller den ”bukkehorn-tre” fordi: ”de unge greinene er rødbrune og svært myke å ta på, i likhet med basten på hjortegevir, slik at dersom en kutter av en passende grein og henger den opp på veggen, kan selv en trenet jeger bli lurt”!
Eksotisk innslag i atriumshagen Plantene er rasktvoksende, men blir sjelden gamle. Her i landet blir de 2-6 meter høye. Prydverdien ligger særlig i høstfargen og de røde fruktstandene som blir sittende på utover vinteren. Plantene trives best på godt drenert til tørr jord og fullt soleksponert. Arten egner seg særlig godt i atriumshager og forhager. Plantene er åpne ned mot bakken og inviterer til ugras dersom en ikke kombinerer med en god markdekker. Det er også mulig å stamme opp plantene til små trær, eller å tynne i et tett bestand av nye skudd som kommer opp etter kraftig beskjæring, slik at de gjenværende plantene setter unormalt store blader. I USA er hjortesumak nyttet til erosjonskontroll. Arten regnes som herdig langs kysten til Trøndelag og i kystnære områder på Østlandet. Innen arten finnes kultivarer med flikete blader.
I universitetsparken finner vi hjortesumak langs bekkeløpet nordvest for Svanedammen.
Her finner du månedens plante Håvard Tveite, Institutt for matematiske realfag og teknologi
