Navigasjon: Hovedside / Institutter / Plante- og miljøvitenskap [Sidekart] [Kontakt] Plant and Environmental Sciences
Tekststørrelse.
OM NMBU
STUDIER
FORSKNING
ENGLISH
Plante- og miljøvitenskap






Månedens plante i november: Bergeføy Hedera helix

Ole Billing Hansen

Bergeføy er både alltidgrønn og klatreplante, noe som er en sjelden kombinasjon hos oss. På Vestlandet finnes planter som er mer enn 20 meter høye og har tykke stammer. Slike planter kan være mer enn 150 år gamle. I skygge og så lenge plantene vokser vannrett holder de seg vegetative, men toppen av opprettvoksende planter vil etter hvert blomstre.


Planter med to ansikter

Hos bergføy er det tydelig forskjell på unge og voksne planter. Voksenfasen med blomstring og fruktsetting opptrer når plantene oppnår en viss høyde eller alder (bilde 1). I naturen finner vi derfor voksenfasen mot toppen av plantene. Unge planter fester stenglene til underlaget med hefterøtter, mens voksenfasen er uten slike røtter. Bladene sitter skruestilt og er enkle, som regel med lange skaft som sørger for å vende bladene mot lyset. Ungdomsblader er tydelig lappet eller hjerteformet og har nervatur som gjerne er lysere enn resten av bladet. Voksenblader er nærmest helrandet. Blomstene er tokjønnet og sitter i halvskjermer. Blomstringen kommer nokså seint på høsten, og plantene er da flittig besøkt av insekter. Fruktene er runde, blåsvarte bær som modner året etter blomstring.

Gammel kult-plante

Eføy kalles også ”bergflette” eller ”vedbend”. Det første er lett forståelig, mens det andre er kjent i nordisk språk helt fra 1300-tallet. ”Withbænda” betyr et bånd som snor seg om ved (vidje, tre). Eføy er det tyske navnet, jfr. det engelske ”ivy”, som har samme opphav. Plantene har en lang kulturhistorie. Fra tidlige tider har de vært symbol for lystighet, fest og udødelighet. I Egypt var de knyttet til Osiris-kulten, og i det gamle Hellas brukte en kranser og ranker til utsmykking under Dionysos-feiringene. Eføyranker er motiv på gamle greske mynter, og de har vært nyttet som ornamenter på bygninger siden gotikken. Romerne brukte eføykranser under Bacchus-festene, og de første kristne la blader av eføy på de døde som et symbol på evig liv. Eføy-bladet ble etter hvert et merke for vertshus. Her i landet heter det seg at en stramt bundet krans av eføyranker rundt pannen skal kurere bakrus!

Til medisin og kontroll

Eføy inneholder giftstoffet hederin som ikke må nyttes innvortes. Likevel har plantene vært nyttet medisinsk, men da har bladene vært kokt i eddik eller inngått i salver. Bladene har vært nyttet som sårmiddel helt opp til vår tid, men det viser seg at en del mennesker reagerer allergisk og får kraftige utslett. Veden hos eføy har grove porer og ble tidligere nyttet til å skille mellom god og fortynnet vin. Det viser seg imidlertid at veden heller virker som et filter som lettere slipper igjennom vann enn vin, og dermed blir den virkelige effekten motsatt. Kongens munnskjenker nyttet i middelalderen eføybegere for å avsløre om drikkevarene var forgiftet.

Veggpryd og markdekker

Eføy var svært populær i 1800-tallets hager. Den ble plantet for å dekke murer og for å gi husene et antikt preg. Eneboerhyttene, som var vanlige innslag i landskapsparken, måtte kles med eføy, og plantene ble nyttet på baldakiner og parasoller i en tid da det ble ansett som et tegn på fattigdom å være solbrun. I dag nytter vi eføy til å kle vegger, murer, gjerder eller stolper. I naturen klatrer eføy oppetter stammer og kan invadere trekroner. I hagen bør vi bare tillate dette dersom vi anser eføy-plantingene som mer verdifulle enn treet. Bygninger blir sjelden direkte skadd av eføy, men i fuktig klima kan en eføykledd vegg tørke opp seint og dermed gi indirekte skader. Bergeføy kan også nyttes som markdekker, gjerne der det er skyggefullt, og den nyttes i rundkjøringer der det er mildt kystklima. Voksenformen av eføy (H. h. ‘Arborescens’) nyttes som frittstående planter i rabatter og fjellhager. Eføy trives best i skygge eller halvskygge, særlig når den plantes utenfor sitt viltvoksende område. Bladene kan lett få sviskader i løpet av vinter og vår dersom plantene står fullt soleksponert. Eføy trives best der det er tilgang på kalk i jorda, men dette er ikke noe absolutt krav. Den tåler saltsprut fra sjøen og vokser helt ut mot solrike sørlandsstrender.

Du finner bergeføy langs nord- og østveggen på Landbruksmuseet(bilde 2), som veggplante i Planteskolen og på Skogforsk-bygningen, og som markdekker ved Sørhellinga. Kultivarer av bergeføy nyttes også som stueplanter, så den finnes sikkert også på noen av NLHs kontorer.(kart)

Oppdatert: 27.11.03
Utskriftsvennlig versjon

 
 
Institutt for plante- og miljøvitenskap
Postboks 5003
1432 Ås                       
    
Besøksadresse:
Ekspedisjon Jordfagbygningen:
Fougnerbakken 3
1430 Ås
Telefon:(+47) 64 96 56 00
Faks: (+47) 64 96 56 01        
  

E-post: ipm@umb.no

 
Relasjoner til saken

bilde1
bilde2
kart