Utveksling til helvetes paradis

ipm

Erlend Grindrud er student i 3. klasse bachelor Biologi ved UMB, i 2011 på utveksling i Argentina. Les om Erlends spennende betraktninger og opplevelser fra “helvetes paradis” hvor vi hører om Lapacho-treet som blomstrer, lukter, studiesituasjon, fasiliteter, om argentinernes gjestfrihet mm.

Argentina

Jeg kom til Argentina for 8 månder siden, og dette er en annen verden. I vest dekkes åsene av jungel, Las Yungas, og ved morgengry kan du skimte Andesfjellene der de spidder himmelen. Det er her mellom fjellene og de endeløse skogene i øst at jeg studerer. Vi befinner oss i La Provincia de las Flores, ”blomsterprovinsen”, også kalt Tucumán.

El Lapacho
Jeg ble kjent med Tucumán for 4 år siden. Den gangen så jeg Lapacho-treet blomstre for første gang og jeg begynte dypdykket i en ny kultur. Endelig er jeg tilbake i eventyrlandet, noe som føles godt etter tre år i kjørlige Norge. Argentina kan også være kaldt, særlig i fjellene, eller i ørkenen nattestid, men stort sett er Tucumán heitere enn glohaugen.

Og i denne dampende gryta studerer jeg biologi. Midt mellom de ørkenaktige fjelldalene, jungelen og kjempeskogene Chaco. For å kjenne denne ekstremt mangfoldige naturen må du antakeligvis tilbringe årtier i intim kontakt med omgivelsene, og slik sett er 1 års utveksling altfor liten tid i paradis. Men i disse dager blomstrer Lapachoen for andre gang i mitt liv. Dette er min andre ”primavera” her i Tucumán, nå er det snart sommer og jeg må si meg fornøyd.

Lapacho-tree <i>Tabebuia impetiginosa</i>

Lapacho-tree Tabebuia impetiginosa Foto: Wikipedia

Papir og blyant
Noe jeg er mindre fornøyd med er studiene. De er kjempespennende men krever mye tid. Språket er spansk og plantenavnene latin, så jeg er nødt til å aktivere samtlige neuroner for å holde følge. Argentinsk utdanning er et puggesystem, mer lik gammeldags norsk skole, PCer fins ikke og de visuelle effektene er svært få.

En elektronikkavhengig UMB-nerd ville fått kontante krisesymptomer i møte med La Universidad Nacional de Tucumán (UNT). Jeg var heldigvis forberedt og slipper unna med knallhard jobbing; papir og blyant er på nytt introdusert i mitt liv, og de norske artsnavnene er byttet ut med latinsk slektsnavn og epitet. Jeg er med andre ord på bølgelengde.

El anfitearo Fakultets største forelesningssal

Blekansikt i familien
Dette er den 26. september. Jeg sitter og skriver i solen utenfor min leilighet. Jeg er forkjølet, men ellers er alt veldig bra. En klegg setter seg på hånda mi og biter. Jævel. Norge og Argentina har altså noe til felles. For 5 dager siden var det studentfest og ”Primer dia de la primavera” på UNT. Argentinske fester er ikke like de norske, og menneskene er svært ulike. Man skal ikke pynte på sannheten: Argentinerne lyver, er upålitelige, grådige og stjeler i like stor grad som nordmenn. Antakeligvis stjeler argentinerne mye mer.

Men de er varme mennesker, og du blir raskt innlemmet i fellesskapet. Mens nordmenn hilser på avstand,

La República

gir argentinerne kyss og håndhilser. På fakultetet kjenner alle alle, og som blekansikt slipper du raskt inn i familien. Jeg har lært å sette pris på mine klassekamerater, som smiler, vitser og viser stor evne til å inkludere raringer som ikke snakker perfekt spansk eller forstår kulturen. Jeg er med andre ord svært takknemmelig og spørr meg selv om jeg ville gjort det samme med utlendinger i Norge. Ville jeg?

Solidaritet til tross for ingenting
Et annet iøynefallende fenomen er at argentinerne deler alt. Noe av det sterkeste jeg har opplevd er de fattige familiene jeg møter. Er du på besøk deler de alt, til tross for at de ingenting eier. Da velger de heller å sulte dagen i morgen. Å ta imot et ukjent menneske, en reisende som ikke har bosted eller kjenner terrenget, er inkorporert i den argentinske kulturen. Ikke blant de rike, men på landsbygda og hos de som eier minst.

Kanskje er det denne skikken som gjør at mine klassekompiser tar meg godt imot. Jeg vet ikke. Noe jeg imidlertidig vet, er at hvis en argentinsk venn skulle besøke Norge i framtiden, da skal jeg gjeste ham lik de har gjort med meg. Og slik bør jeg gjøre med enhver fremmed som med åpent sinn kommer til mitt land.

Ifølge Pablo Ríos, en argentinsk kunstner jeg kjenner, er mennesket som ikke deler et dødt menneske, mangel på solidaritet og takknemmelighet er en kulturell svikt. Kanskje vi unge nordmenn har noe å lære av de fattige.

Las Montanas

Et annet mentalt univers
Dette var den muntre delen . Nå kommer den andre virkeligheten, for Argentina er et hardt land å leve i. ”Her i sør må du først og fremst overleve, deretter kommer alt det andre,” sier Pablo. Og Pablo har rett, for i Tucumán og Argentina gjelder den sterkestes rett.

Hver dag kjemper argentinerne for å sette mat på bordet. Å studere er en luksus de færreste kan ta seg råd til, og det fins ingen ”Statens Lånekasse” som fasiliterer høyere utdanning. Er du ungdom med fattige foreldre har du liten eller ingen mulighet til å studere. Da er det vanlig å arbeide fra du kan stå på to bein. Selve skolen er offentlig og gratis, men hvordan skal familien klare seg uten din hjelp? En student bidrar ingenting.

Disse omstendighetene forandrer våre mentale univers, og hos en argentinsk student sirkulerer andre tanker enn de jeg kjenner fra Norge. Mens jeg valgte biologi av fascinasjon for naturen, studerer mine klassekompiser for å skaffe seg en jobb og i siste instans overleve. Deres foreldre har satset sine liv på at sønn og datter skal få et godt arbeid; derfor er mine venner opptatt av å gi tilbake til sin foreldre. Å stryke i et fag føles for mange som å svikte familien. Du er simpelthen nødt til å få gode karrakterer, for ditt og andres liv avhenger av deg.

To fot nærmere livet
Denne vedvarende følelsen av en gjensidig avhengighet skaper grobunn for et annet samfunn enn det norske. Du er avhengig av dine foreldre langt opp i voksen alder. Og når din mor og far eldes, må du kanskje selv ta arbeidet med å passe på dem. I Norge har staten en større rolle.

Til syvende og sist er Argentina er et utrolig spennende land. Mens Norge er idyllisk og fredelig, er Argentina ekstremt i alle aspekter. Naturen varierer fra pampasen der solen står opp ved fothøyde i øst og forsvinner bak den samme flate horisonten i vest, til Los Andes og snøkledde Aconcagua på 7000 meter over havet.

I sør er folk hvite og lik oss, etterkommere av naziene som General Perón slapp inn etter 2. Verdenskrig. I nord er de mørke i huden: Coya, Guaraní, de gjenlevende etter inkaenes rike.

Universitetet har ikke penger til nye bibliotekbøker. Professorene får utbetalt luselønninger. På den andre siden sitter de rike forretningsmennene som kaller seg politikere. Mange av dem er egentlig simple tyver, prektig utkledd, men innvendig utstyrt med en iskald kynisme de bruker for å utbytte middelklassen og de fattige.

Her i Argentina er alt korrupt. Alt unntatt lykke og kjærlighet kan kjøpes for noen pesos. Samtidig blir man glad i menneskene og livet. Du lever fra dag til dag, folk kjemper intenst for å overleve, og det er kanskje denne tilstedeværelsen som fascinerer en norsk student. I dette samfunnet blir man presset flere fot nærmere menneskets instinktive følelser som frykt, hat og kjærlighet.

Vant lotteriet
Jeg er veldig glad for å være her, og jeg takker Gud for at jeg, en gutt oppvokst i rike Norge, helt tilfeldig, vant lotteriet og havnet i den argentinske jungelen. Ikke alle har muligheten til å møte slike fantastiske mennesker, kjenne en kultur så annerledes fra den norske, og ha en familie å vende hjem til.

Viva Perón, Diego Maradona, Argentina y viva el Ché!

Oppdatert: 03.11.11
Utskriftsvennlig versjon

Del med en venn:

Institutt for plante- og miljøvitenskap
Postboks 5003
1432 Ås

Besøksadresse:
Ekspedisjon Jordfagbygningen:
Fougnerbakken 3
1430 Ås
Telefon:(+47) 64 96 56 00
Faks: (+47) 64 96 56 01

Ekspedisjon Tårnbygningen:
Telefon:(+47) 64 96 56 02
Faks: (+47) 64 96 56 15

E-post: ipm@umb.no