Billigere mat - styrket kulturlandskap
KronikkKronikk i Aftenposten 19. juli 2003
av seniorforsker Eirik Romstad, UMB.
Erik Romstad, seniorforsker ved IØR
Foto: Håkon Sparre
De fleste er einige om at landbruket er viktig for kulturlandskapet. Jordbruksarealet omfatter om lag tre prosent av det totale landarealet i Norge. Nesten 30 prosent av landet er dekka med skog og resten er stein og vatn. Uten landbruk vil store deler av de tre prosentene landbruksareal gradvis gro igjen.
Kornåkre, eng og beitemarker skaper spesielle visuelle inntrykk i et land som Norge med mye skog og lite jordbruksareal. Til og med sterke tilhengere av frihandel som Kåre Valebrokk og Trygve Hegnar hevder at kulturlandskapet er verdifullt, og at uten et landbruk så kan det norske kulturlandskapet forfalle. Det er følgelig ikke bare bønder, romantikere og vitenskapsfolk som verdsetter denne positive virkninga av landbruket.
Det er ikke gjennomført egne studier som viser verdien av det norske kulturlandskapet. Vi må derfor ty til utenlandske studier.
En av de få undersøkelsene på dette feltet ble gjennomført av Lars Drake ved Sveriges Lantbruksuniversitet seint på 1980-tallet. Drake spurte om betalingsviljen for å unngå tilplantning av det svenske jordbruksarealet med skog eller gjengroing som følge av opphør av landbruksdrifta. Han kom fram til en årlig verdi for å opprettholde åpent areal i Sverige på om lang 3 milliarder kroner. Dette er meir enn 5 milliarder 2003-kroner.
Det er vanskelig å overføre dette estimatet til norsk landbruk. Til det er forholda for forskjellige, men også i Norge snakker vi om årlige beløp i milliardklassen. I tillegg kommer inntektene fra turisme som følger av at vi stedvis har et vakkert og spennende kulturlandskap i Norge. Det er liten tvil om at garder som klamrer seg fast oppe i fjellsida, selger, men det koster på statsbudsjettet.
Når de positive sidene er nevnt, må en ikke glømme at landbruket også har noen negative sider, bl.a. forurensing av bekker, elver og innsjøer. En reduksjon av forurensingskostnadene fra landbruket gjør det lettere å forsvare fortsatt landbruksdrift.
Norsk landbrukspolitikk er kostbar. Norge har et klima som gjør det krevende å drive landbruk. Mange steder i landet gjør landskapsformene det vanskelig å drive stort nok til at kostnadene våre blir like låge som i de landa vi ville konkurrere med om det var fri import av matvarer til Norge. Offentlige reguleringer i landbrukssektoren bidrar ytterligere til å auke kostnadsnivået. Et eksempel kan virke klargjørende. Norske kronprodusenter får en vesentlig høgere kornpris enn i EU eller andre land. Denne høge kornprisen videreføres til kraftfôret, med det resultat at produksjonskostnadene er om lag 5 kr. høgere pr. kilo for norsk svinekjøtt i forhold til dansk. Det er nesten halvparten av forskjellen i kostnadene mellom norsk og dansk slaktesvinproduksjon.
Støtte til bøndene gjennom høge matpriser har fleire uheldige bivirkninger. Prisstøtten gjør det lønnsomt for bonden å drive meir intensivt. Det fører til meir forurensing og reduserer dermed nettoverdien av landbruket. Dernest bidrar prisstøtten til overproduksjon på de innenlandske markedene. For å bøte på dette driver Norge med utstrakt markedsregulering. Kort oppsummert, den norske landbrukspolitikken gjør det norske landbruket meir kostbart enn nødvendig.
Problemene stopper ikke med dette. Dagens landbrukspolitikk mangler legitimitet hos forbrukerne. Det virker urimelig at en person som drikker mye melk skal betale langt meir for kulturlandskapet enn noen som drikker lite melk. Gleden av et vakkert landskap er jo i liten grad knytta til hvor mye melk du drikker.
Tall fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning tyder dessuten på at sjøl ved verdensmarkedspriser vil inntektene fra landbruksproduksjonen overstige de variable kostnadene knytta til våronn, oppfølging gjennom vekstsesongen og innhøsting. Prisstøtten til bøndene er derfor strengt tatt ikke nødvendig for landbruksdrift om de faste kostnadene kan dekkes inn på andre måter.
Er det mulig å senke overføringene samtidig som vi får lågere matpriser, redusert forurensing og fortsatt åpne arealer?
Kulturlandskap og biologisk mangfold er goder det ikke finnes tradisjonelle markedspriser for. Følgelig må de betales for på en annen måte. Et alternativ er å betale direkte for å produsere de landskapsgodene vi ønsker meir av. Dette vil gi et "riktigere prissignal" til bøndene. Ressursbruken i landbruket blir meir retta mot å produsere landskapsgoder og noe mindre retta mot å produsere mat som vi allerede har innenlandsk overproduksjon av. Reduserte landbruksforurensinger er en positiv bieffekt av ei slik omlegging.
Rolf Jens Brunstad ved Norges Handelshøyskole og Erling Vårdal ved Universitetet i Bergen har gjennomført fleire simuleringsstudier for norsk landbruk ved denne typen endringer av landbrukspolitikken. De fant at landbruksarealet kan opprettholdes til årlige kostnader som er 3- 7 milliarder lågere enn i dag. Sjøl med vesentlig fratrekk for usikkerheten ved denne typen undersøkelser, er dette interessante tall. En stor del av denne kostnadsreduksjonen skjer ved at tallet på bønder blir nesten halvert.
Poenget er imidlertid at sjøl med dagens landbrukspolitikk går tallet på bønder i Norge ned med 3- 4 prosent i året. Om 20 år vil det derfor være halvparten så mange bønder. Omlegging av landbrukspolitikken vil imidlertid føre til at denne nedgangen kommer raskere.
Fra et distriktspolitisk ståsted blir dette ofte sett på som uheldig. Før en trekker en slik konklusjon, minner jeg om at hovedmålet for distriktspolitikken er verdiskaping i distriktene slik at folk kan arbeide og bu der uten å være prisgitt støtteordninger.
Store og raske omlegginger i den økonomiske politikken er problematiske. En landbrukspolitikk som er meir retta mot produksjon av kulturlandskap og biologisk mangfold, er i tråd med forventa krav fra WTO. Følgelig synker risikoen for ei plutselig og lite planlagt omlegging av landbrukspolitikken. Sjøl ei slik planlagt omlegging kan oppleves som vanskelig for et landbruk som har foretatt investeringer ut fra forventninger om at dagens landbrukspolitikk fortsetter. Bøndene har ikke hatt noen grunn til å tru noe anna - i over et kvart århundre har landbruksministere fra skiftende regjeringer sagt at hovedlinjene i landbrukspolitikken ligger fast.
For å bøte på politikernes dårskap og unngå et konkursras i landbruket, er det derfor nødvendig med noe omstillingsstøtte. Det er usikkert om vi får lov til det etter at den pågående forhandlingsrunden i WTO er avslutta.
Reduserte matvarepriser fører til reduserte inntekter for bøndene. Målretta betaling for kollektive goder i kulturlandskapet blir sannsynligvis en "WTO-legal" måte å unngå at inntektene til bøndene faller så sterkt at landbruksdrifta opphører.
Fordelene ved slike virkemidler for kulturlandskapet er mange. De oppfordrer direkte til bedre forvaltning av kulturlandskapet. Ved å erstatte prisstøtten med direkte betaling for landskapsgoder reduseres dessuten overproduksjonen av mat i Norge - mat vi i dag selger på de internasjonale markedene med tap og til stor irritasjon både for internasjonale matvareeksportører og norske forbrukere.
I forhold til WTO er "dumping" og prisstøtte prinsipielt viktige spørsmål. Direkte betaling for landskapsgodene synliggjør at hovedformålet med landbrukspolitikken ikke er å beskytte landbruket, men å ivareta kulturlandskap og habitat for særegne planter og organismer som lever i kulturlandskapet eller randsonen mellom skog og jordbruksarealene. Følgelig snakker vi ikke lenger om subsidier, men om betaling for tjenester som landbruket yter i tillegg til å produsere mat.
Lågere matvarepriser, redusert landbruksstøtte og et vakkert kulturlandskap er fullt forenlig. Spørsmålet er om norske politikere er modige nok til å gjennomføre ei slik omlegging før WTO tvinger oss til det. Ei "tvunget" omlegging vil innebære redusert tid til at landbruket kan omstille seg, noe som auker risikoen for konkurser og mulige personlige tragedier, samt tap av viktige landskapsgoder.
Det er ei utvikling ingen er tjent med. Alternativet er ei klar og målretta omstilling av norsk landbrukspolitikk der vi betaler direkte for det vi ønsker meir av, og lar matvareprisene bestemmes i markedet.
Oppdatert: 23.03.09
Utskriftsvennlig versjon
Del med en venn:
Kommunikasjonsavdelingen
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås