Feilslått norsk bistand
KronikkKronikk i Aftenposten 30.august 2008
Tor A. Benjaminsen, Førsteamanuensis Noragric, UMB.
Prof. Tor Arve Benjaminsen
Foto: Evy Jørgensen
I oktober 2004 besøkte daværende statsminister Kjell Magne Bondevik Tanzania og ble mottatt med pomp og prakt. Så hadde han da også med seg 50 millioner kroner.
Dette var støtte til etableringen av et landsomfattende program for formalisering av rettigheter til eiendom. Programmet bygger på ideene til økonomen Hernando de Soto fra Peru. Hans "Institute for Liberty and Democracy" (ILD) ble engasjert for å lede programmet.
De Soto har fått mye internasjonal oppmerksomhet etter at han utga en bok i 2000 om hvorfor kapitalismen lykkes i Vesten, men ikke i den fattige del av verden. The Economist har kåret ILD til en av de to viktigste tenketanker i verden og flere tidsskrifter har utropt de Soto til en av vår tids aller mest betydningsfulle intellektuelle.
"Død" kapital.
Årsaken til fattigdom, sier de Soto, er ikke at de fattige mangler kapital, men at denne kapitalen er "død" i stedet for "levende". Dette innebærer at storparten av den fattige befolkningen befinner seg i en uformell økonomi og at de dermed ikke har tilgang til kapitalismens goder som å bruke eiendom som sikkerhet for lån.
Løsningen på fattigdomsproblemet blir dermed å gjennomføre landsomfattende programmer for formalisering av fattiges rettigheter til jord og virksomhet.
Enkel oppskrift.
Denne enkle oppskriften har gått rett hjem blant mange statsoverhoder og andre høytstående politikere i Vesten. Samtidig fenger de Sotos budskap også mange politikere i den fattige del av verden på jakt etter raske og enkle løsninger på store utfordringer. De Soto har derfor vært inne som rådgiver i en lang rekke land på oppfordring fra ministre og statsoverhoder. I tillegg er ideene hans blitt utgangspunkt for en egen kommisjon i FN-regi.
Bondevik-regjeringen rommet flere ivrige de Soto-fans. Statssekretær Olav Kjørven arbeidet aktivt for å fremme de Sotos ideer, med god støtte fra utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson og statsminister Bondevik selv. Under besøket i Tanzania hevdet Bondevik for eksempel at programmet ville avhjelpe korrupsjon og støtte de fattigste av de fattige. I mai 2004 skrev Bondevik også en kronikk i VG hvor han presenterte de Sotos ideer som en "ny agenda i kampen mot fattigdom".
Ikke et eneste land.
De Soto og ILD har utformet et program i fire stadier som skal skape utvikling. PR-materialet på ILDs hjemmeside gir inntrykk av at denne modellen er blitt gjennomført i 20-30 land, men i virkeligheten har ikke et eneste land hittil gått gjennom de fire stadiene
Da Norge i 2004 finansierte de to første stadiene av programmet i Tanzania, var de Sotos håp at dette skulle bli et test- og demonstrasjonsland for tilnærmingen.
Arroganse og kunnskapsmangel.
I stedet er det blitt en demonstrasjon på ILDs kombinasjon av arroganse, manglende kunnskaper om Afrika og Tanzania, og høye honorarer. ILD har ikke vært interessert i å forholde seg aktivt til det administrative systemet i Tanzania og andre relaterte og endatil overlappende programmer.
Kvaliteten på medarbeiderne som ILD har sendt fra Latin-Amerika har også variert. Flere av dem har kommet ferske fra universitetet og har manglet den nødvendige arbeidserfaring.
Høye honorarer.
Interimsrapporten som ILD leverte forrige høst, var da også av så dårlig kvalitet at tanzanianske myndigheter ikke godkjente den. Det svake arbeidet ILD utfører har nå gjort at tanzanianske myndigheter ønsker å reforhandle kontrakten med ILD. Fra å være prosjektansvarlige ønsker myndighetene nå at ILD bare skal være rådgivere.
Men selv om jobben de gjør er middelmådig, er honorarene høye takket være norske bistandskroner. ILDs konsulenter koster over 12 000 kroner pr. dag eller over 300 000 kroner pr. måned, og legger beslag på 52 prosent av det totale budsjettet.
Økt konfliktnivå.
Nylig er programmets planlagte metode blitt testet i Handeni-distriktet. Testen viste tydelig et økt konfliktnivå blant lokalbefolkningen. Folk med informasjon og ressurser fikk grabbet til seg land, mens fattige og marginale grupper som gjetere og kvinner ble tapere i prosessen. En landsomfattende gjennomføring av programmet vil utvilsomt føre til flere jordløse og en konsentrasjon av eierskap. Disse problemene er godt kjent fra lignende prosesser i andre land.
Noragrics vurdering av programmet før oppstarten i juli 2004 anbefalte derfor å begynne med et lite pilotprosjekt i Dar es Salaam i stedet for å anlegge et omfattende program for hele landet samtidig.
Hovedargumentet vårt var at det er viktig å støtte en formell sikring av fattiges jordrettigheter der det er etterspørsel etter det, nemlig i byer og bynære områder, men at det også kan være risikabelt og direkte konfliktskapende å forsøke på en landsomfattende prosess.
Alt eller ingenting.
Men beskjeden vi fikk tilbake fra den norske ambassaden i Dar es Salaam var at de Soto "ville ha hele landet eller ingenting". Også Norad uttrykte klar skepsis til programmet. Hos alle fagfolk med en rimelig innsikt i utviklingsspørsmål blinket varselslampene.
Likevel bestemte den politiske ledelsen seg for at dette programmet måtte få norsk støtte.
Denne samme politiske overstyringen av fagfolk skjedde i Tanzania. Daværende president Mkapa var blitt en god venn av de Soto og svoren tilhenger av hans ideer. For at Mkapa og ILD skulle ha full kontroll over programmet, ble det lagt direkte under presidentens kontor i stedet for under landdepartementet.
Har selgersjarm.
De Sotos attraksjon ligger i hans selgersjarm og enkle løsninger. Budskapet hans er ikke spesielt nytt, men innpakningen er imponerende. Han er en glimrende taler og vet hvordan han skal snakke til folk med makt.
Intensjonene til politikerne kan nok være gode - de er sikkert blitt overbevist om at ILDs tilnærming vil fremme utvikling. Derfor så både norske og tanzanianske politikere det som nødvendig å overkjøre egne fagfolk og å gå mot anbefalinger fra konsulenter og forskere. De hadde rett og slett mer tillit til de Soto og ILD.
Beslutning tas snart.
Eksempelet fra Tanzania viser imidlertid at ILD hverken har nødvendig erfaring, kunnskaper eller kapasitet til å gjennomføre det de lover. Og det skal vi være glad for. I tillegg har tanzanianere i prosjektet klart å ta kontroll over prosessen og å marginalisere ILD. Før stortingsbehandlingen av neste års statsbudsjett skal nå Solheim og den rødgrønne regjeringen ta avgjørelsen om en mulig fortsettelse av programmet.
De bør nå sørge for at den dyre støtten til ILD opphører. Støtten til et tanzaniansk program for å øke fattige folks eiendomssikkerhet bør imidlertid fortsette, men da basert på innsats der det er reell etterspørsel og ikke som et landsomfattende blåkopiprogram.
Oppdatert: 23.03.09
Utskriftsvennlig versjon
Del med en venn:
Kommunikasjonsavdelingen
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås