Norge ingen pådriver i WTO
KronikkKronikk i Aftenposten 01. juli 2006
av seniorforsker Eirik Romstad, UMB.
Erik Romstad, seniorforsker ved IØR
Foto: Håkon Sparre
"Jonas Gahr Støre og Terje Riis Johansen kjemper for norske interesser i WTO", sto det i Aftenposten 22. juni. Men samsvarer forhandlingsposisjonen til Norge i WTO med norske interesser? Norge viser til kulturlandskap og spredt sysselsetting for å forsvare landbrukspolitikken. Årlig reduseres tallet på norske bønder med 3-4 prosent. Landbruksarealet har holdt seg relativt stabilt de siste årene, men gjengroing er et tiltagende problem. Sett i lys av at Norge bruker omkring 13 milliarder kroner i året i støtte til landbruket, kan dette knapt kalles en suksesshistorie. I tillegg kommer grensevernet på 5-8 milliarder, avhengig av hvordan man regner. Slike tall burde få flere til å spørre om Norge kan nå de samme målene til en lavere pris.
Prisstøtten bidrar til at bøndene produserer mer melk, kjøtt og korn. Dette fører til at mengden av mange innenlandsk produserte landbruksvarer blir større enn etterspørselen. For å holde prisene til bøndene oppe, er det restriksjoner på hvor mange dyr hver enkelt bonde kan ha og hvor mange liter melk hvert melkebruk kan produsere. Fordi store deler av ny teknologi først blir lønnsom for større enheter, tvinges bøndene til å produsere med gammel teknologi. Resultatet er høyere produksjonskostnader enn nødvendig.
Litt spissformulert: To milliarder kroner i prisstøtte utløser ytterligere 2-3 milliarder i landbruksstøtte i form av produksjonstilskudd til husdyr og driftstilskudd til melk. Ved å fjerne prisstøtten og restriksjonene på produksjonsomfang kan kostnadene reduseres med flere milliarder. I klartekst: dagens landbrukspolitikk holder så vidt liv i bøndene ved et høyt støttenivå. Alternativet gir færre bønder, men støttebehovet blir vesentlig mindre.
Forvaltning av kulturlandskapet gjenstår som hovedutfordring i landbrukspolitikken. Tre faktorer spiller inn på utformingen av virkemidlene. Den ene er at priser på EU-nivå vil dekke de norske variable produksjonskostnadene for de viktigste landbruksvarene. Prisstøtte er derfor ikke nødvendig for å sikre at et areal drives så lenge andre betalingsformer dekker de faste kostnadene.
Den andre faktoren er at folk flest verdsetter kulturlandskap avhengig av hvilke synlige egenskaper det har. Fordi de færreste vet hvem som eier eller driver landbrukseiendommer i dag, blir det mindre viktig om det er en bonde som dyrker et stort eller lite areal. Det vesentlige er at jordbruksarealet drives, og at det har egenskaper folk flest verdsetter. Dessverre mangler vi tilstrekkelig kunnskap om hva folk helst vil ha av kulturlandskap. Mens vi skaffer oss slik kunnskap, må vi å sørge for at areal ikke går ut av produksjon.
Det tredje er at i bynære strøk og områder med mange potensielle brukere, er visuelle trekk ved landskapet og adkomst sannsynligvis viktigere enn i grisgrendte strøk. Derfor bør landbrukspolitikken utformes slik at den bidrar til at bøndene tilpasser seg nye krav på ulike måter.
Internasjonalt har det utviklet seg bred forståelse for at kulturlandskap og miljø er viktige sidevirkninger av landbruket. Partene i WTO kjenner til hovedinnvendingene mot den norske landbrukspolitikken. Derfor oppfattes den norske forhandlingsposisjonen på landbruk med vekt på multifunksjonelt landbruk som en unnskyldning for å fortsette dagens landbrukspolitikk. Et godt konsept er i ferd med å bli uthulet.
Symboleffekten i WTO er stor ved at et av verdens rikeste land ikke har en veloverveid prinsipiell forhandlingsposisjon. I stedet søker Norge å oppnå mest mulig på kort sikt for særinteressene i egne næringer. En endring av den norske landbrukspolitikken mot målrettet betaling for kulturlandskap og miljø vil gjøre det lettere å få internasjonal anerkjennelse for et multifunksjonelt landbruk. Det gjør det også lettere å komme til en løsning for fisk, og vil bidra til å redusere fattigdommen i utviklingslandene.
Oppdatert: 23.03.09
Utskriftsvennlig versjon
Del med en venn:
Kommunikasjonsavdelingen
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås