Norsk landbruksstøtte forverrer matvarekrisa

Kronikk

"Norge er med andre ord med på å blokkere for en mer rettferdig handel med matvarer gjennom måten vi opptrer på i WTO."

Kronikk i Nationen 6. juni 2008 av Eirik Romstad, seniorforsker ved UMB.

Erik Romstad, seniorforsker ved IØR Foto: Håkon Sparre

Ved første øyekast framstår påstanden i tittelen som drøy. Norsk forbruk og produksjonen av landbruksvarer er liten i verdensmålestokk. Folketallet i Norge utgjør mindre enn en promille på verdensbasis. Men så er det heller ikke gjennom Norge si beskjedne deltakelse i de internasjonale matvaremarkedene at Norge påvirker den globale matforsyninga. Norges ansvar er av indirekte karakter. La oss se hvordan. I relativ målestokk har Norge vært en global pådriver for demokrati og internasjonal solidaritet. Det er ikke tilfelle i landbruksforhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Her har Norge argumentert for fortsatt produksjonsstøtte til det norske landbruket. Dette på tross av at de aller fleste av forskerne på fagfeltet er enige om skadevirkningene av å støtte vareproduksjon.

I WTO forsvarer Norge produksjonsstøtten med kulturlandskap, biologisk mangfold og næringsutvikling på bygdene. Nok en gang opptrer Norge på tvers av hva de fleste forskerne på området anbefaler: Man kan oppnå de ønska virkningene i forhold til landskapsgoder og nyskapende virksomhet på bygdene til langt lågere kostnader enn de 20 milliardene Norge bruker i landbruksstøtte i året ved å betale direkte for disse godene. Ei slik omlegging av den norske landbrukspolitikken vil mer enn halvere kostnadene, og virke mindre produksjonsdrivende.

I stedet velger Norge å forsvare en landbrukspolitikk som gjør det mer legitimt for andre sentrale aktører i WTO, som USA og EU, å fortsette med en produksjonsdrivende landbruksstøtte. Denne virkninga forsterkes av at Norge spiller ei sentral rolle i G10-gruppa, som ved sida av Norge blant annet omfatter Sveits, Japan, Sør-Korea, og Taiwan.

Norge er med andre ord med på å blokkere for en mer rettferdig handel med matvarer gjennom måten vi opptrer på i WTO. Et haltende internasjonalt handelsregime for matvarer vil normalt ikke være nok til å skape de høge matvareprisene vi ser i dag, men kan forsterke de negative virkningene av ubalanse i markedene. Det er tre grunnleggende årsaker til matvarekrisa.

For det første har det vært en sterk økonomisk vekst i Asia. Størrelsen på økonomiene i Kina og India - der om lag 1/3 av verdens befolkning bor - har blitt mer enn fordobla de siste ti åra. Dette skaper varig høgere etterspørsel etter varer og tjenester. Mat er ikke noe unnatak i denne sammenhengen. Den auka etterspørselen etter mat er imidlertid noe vi har sett utvikle seg over noen år. I hovedsak har store internasjonale matvarelagre bidratt til at prisauken har kommet seinere enn det den ellers ville ha gjort ved at man har tært på lagrene.

For det andre ser vi aukende press på jordbruksareala som følge av etterspørselen etter biobrensel. Et problem med dagens (førstegenerasjons-) teknologi er at den bruker de delene av plantene som er spisbare til å lage brensel. Dernest er det usikkert hvor stor den netto klimagevinsten av denne teknologien er. Etterspørselsvirkninga på matvaremarkedene og klimagevinstene kan forbedres ved overgang til andre generasjons biobrenselteknologi, der blant andre forskerkolleger ved UMB har lovende resultater å vise til.

For det tredje er det mye som tyder på at klimaet blir mindre forutsigbart med oftere forekomst av år med manglende avlinger. Dagens høge priser for mat er blant annet et resultat av fjorårets tørke i Australia og deler av Latin-Amerika.

En velfungerende internasjonal handel med mat kan bidra til å dempe prissvingningene. Men dette er ikke tilstrekkelig for å få fart på landbruket i utviklingsland. Skal landbruket i utviklingslanda være i stand til å bidra til å brødfø den voksende andelen av befolkninga som bur i byene, må de innenlandske prisene på mat bli mer stabile enn det de er i dag. Så lenge industrilanda sine overskott av mat dumpes i utviklingslanda med påfølgende låge priser i år med gode avlinger blir prisene i utviklingslanda meget labile. Da er det få ulandsbønder som tar risikoen med å låne penger til fleire titalls prosent rente for å skaffe seg mineralgjødsel og sprøytemidler for kunne selge mer.

I en slik sammenheng er det fristende å si at det er handelen som er problemet. Uten matvareimport til utviklingslanda burde prisene bli mer stabile og noe høgere. Sammen med bedre kredittordninger for bøndene i utviklingslanda burde dette gi grunnlag for større innenlands produksjon. Problemet er at så lenge prisene år om anna er låge på de internasjonale matvaremarkedene, fristes de politiske lederene i utviklingslanda til billig import. Låge innenlandske priser er viktig for mange av disse lederene som har størstedelen av den politiske basisen sin i byene.

Det er allerede prinsipiell enighet i WTO om at matvaredumpinga bør opphøre. Så lenge man ikke har blitt enige om landbruksstøtten innafor WTO, skjer det imidlertid ikke noe på dette feltet heller. Den produksjonsdrivende støtten til landbruket i industrilanda forsterker problema med store overskott på de internasjonale matvaremarkedene og gjør at omfanget av dumpingsalg blir større enn det ellers ville ha vært.

Norske politikere som tviholder på en landbrukspolitikk som er gått ut på dato, og som forsvarer denne politikken med nebb og klo i WTO, bidrar derfor indirekte til at landbruket i mange utviklingsland ikke får muligheter til å ekspandere og bidra til å brødfø de fattige i byene. Slik forverrer den norske landbruksstøtten matvarekrisa.

Oppdatert: 17.03.09
Utskriftsvennlig versjon

Del med en venn:

Kommunikasjonsavdelingen
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås

Emneord

- Kronikk