Skogvern på anbud

Kronikk

Kronikk i Nationen 27. januar 2009 av Siri Paulrud og seniorforsker Eirik Romstad, UMB.

Erik Romstad, seniorforsker ved IØR Foto: Håkon Sparre

God forvaltning av det biologiske mangfoldet i norske skoger krever at tilstrekkelig mange skogteiger med spesielt dyre- og planteliv vernes, og at store nok skogarealer ikke hogges og dermed gradvis blir til gammelskog. Dette siste er viktig fordi eldre skog av samme type har langt større biologisk mangfold enn yngre skoger, og at andelen eldre skog i Norge er lavere enn på lenge. Følgelig får de organismene som kun kan leve i eldre skog stadig vanskeligere levekår.

Siden 1970 har de reelle tømmerprisene falt kraftig. Dette har ført til redusert hogst i norske skoger. For det biologiske mangfoldet er dette bra. Denne økningen er imidlertid ikke jevnt fordelt i landet. Hogsten har gått mest ned på skrinne arealer langt fra veg og på mindre skogeiendommer. På større eiendommer i mer sentrale strøk og i produktive skoger er aktiviteten om lag på samme nivå som før. Høyproduktiv eldre skog inneholder andre arter enn lavproduktiv skog og yngre høyproduktive skoger, men er også de skogene det koster mest å verne. Vern av de økonomisk mest lønnsomme skogene er spesielt problematisk for skogeierne. Dette gjelder spesielt for skogeiendommer med mye hogstmoden skog, der vern eller hogstrestriksjoner vil føre til ganske umiddelbare reduksjoner i inntekt. For skogeiere som planlegger å redusere gjeld eller foreta nyinvesteringer gjennom hogst kan de indirekte kostnadene ved vern bli meget høye.

De frivillige ordningene for skogvern som ble innført i 2003 har dempet konfliktene noe mellom skog- og verneinteressene. Det frivillige vernet skjer på de skogbruksmessig minst lønnsomme arealene, mens de høyproduktive områdene i stor grad ikke blir foreslått vernet av skogeierne. Andelen eldre skog på gode skogsboniteter blir derfor utilstrekkelig vernet under dagens frivillige verneordninger.

Vi foreslår derfor å sette ut forvaltningskontrakter for biologisk mangfold på anbud. Anbud kan fungere bra så lenge anbudsvilkårene er klare, og det er tilstrekkelig konkurranse om anbudene. Anbudskonkurransene må imidlertid formuleres slik at man unngår strategisk budgivning. Det finnes auksjonsmekanismer som løser dette problemet ved at alle som får kontrakt får en viss overkompensasjon på kostnadene til vern. Merkostnadene med denne overkompensasjonen må da veies opp mot verdien av sannferdig budgivning. Sannferdige bud gjør at man lærer mer om fordelingen av skogeiernes kostnader forbundet med vern. Verdien av slik kunnskap kan være meget høy for å formulere tilbud om vernekontrakter til de som ikke deltar i anbudskonkurransene. Dette siste gjelder spesielt de som eier mindre skogeiendommer der kun en liten andel av husholdningen sine inntekter kommer fra skogen.

Anbud for noen, fast tilbud til andre. Det er mange mindre skogeiendommer i Norge der kun en liten del av inntektene kommer fra skogen. På mange av disse eiendommene har det ikke vært hogd på mange år, og det er drevet begrenset med skogskjøtsel. Følgelig har disse skogeiendommene noe større innslag av lauv og andre treslag som tradisjonelt ikke har blitt sett på som så verdifulle i skogbrukssammenheng. Liten skogbruksaktivitet på disse eiendommen bidrar naturlig nok til at inntektene er små. Dvs. at mange av disse skogeiendommene er nettopp de man ønsker at skal inngå i en mer omfattende pakke for vern av hogstmoden skog - den kompensasjonen som skal betales blir liten, mens den potensielle verneverdien er stor.

Anbudsauksjoner gir informasjon om størrelsen på kostnadene ved vern blant de som har levert anbud. Gjør man auksjonene regionale, f.eks. med en separat auksjon for høyproduktive skoger på det sentrale Østlandet, gir anbudene et godt bilde for hva aktive skogbrukere krever i kompensasjon for frivillig å verne skogen sin. De mindre aktive skogbrukerne vil kreve lavere kompensasjon for å være med på et tilsvarende opplegg for vern, men vil delta sjeldnere i anbudskonkurransene.

Etter en slik regional auksjonsrunde for en bestemt skogtype kan man derfor tilby kontrakter med en lavere kompensasjon enn det som ble resultatet av anbudsrunden. Det er langt lettere for mange skogeierne å forholde seg til et slikt tilbud fra det offentlige enn å måtte formulere sitt eget anbud. En stor andel av skogeierne med null i inntekt fra skogen og liten eller ingen skogbruksaktivitet vil kunne takke ja til et slikt tilbud. Lavere kompensasjon i fastpristilbudet bevarer insentivene for at tilstrekkelig mange ønsker å delta i anbudskonkurransen.

Skogbrukerne med lavest verdiskapning fra skogen blir overrepresentert blant de som får kontrakt, og de totale kostnadene ved vern blir vesentlig lavere enn det man ville få til ved å tilby vernekontrakter til fast pris. For det biologiske mangfoldet vil dette også være bra fordi skog der det har vært begrenset med skogskjøtsel og hogst gjennomgående har høyere verneverdi. Anbud er bra for skogeiernes økonomi og fører til bedre forvaltning av det biologiske mangfoldet i skog. I forvaltning av det biologiske mangfoldet er det mulig å være Ole Brumm og si ja takk, begge deler.

Siri Paulsrud har nylig avsluttet mastergradsoppgaven ved Institutt for økonomi og ressursforvaltning, Universiteter for miljø- og biovitenskap. Masteroppgaven er en del av Norges forskningsråds prosjekt Arealbruk og økosystemfunksjoner i skog.

Eirik Romstad er seniorforsker ved Institutt for økonomi og ressursforvaltning, Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Oppdatert: 17.03.09
Utskriftsvennlig versjon

Del med en venn:

Kommunikasjonsavdelingen
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås

Emneord

- Kronikk