Truer avvirkning artsmangfoldet?
KronikkKronikk i Nationen 1. oktober 2008 av Sigmund Hågvar, professor i natur- og miljøvern, UMB.
Sigmund Hågvar, professor i natur- og miljøvern, UMB
Foto: Håkon Sparre
Omfattende vindmølleplaner foreligger oppetter hele kysten, men uten noen plan for hvor det ikke skal være møller. Her gjør man samme feil som under vannkraftutbyggingen: Man bygget først ut halvparten av vassdragene før man begynte å bestemme hvilke vassdrag som skulle bevares intakt. Den norske kystnaturen – uten vindmøller – er internasjonalt berømt, og reiselivsnæringen har sendt inn bekymringsmelding. Det har også naturvernorganisasjonene: Vindmølleparkene vil bety store inngrep i flott natur. Og ornitologene er bekymret over virkninger på både trekkfugler og standfugler. Vindmøllene på Smøla har allerede tatt livet av en tiendedel av stedets havørner, en art som vi har et internasjonalt ansvar for.
Bioenergi er kommet sterkt i søkelyset: Ved å brenne trær eller andre planter – enten direkte eller ved å omgjøre dem til drivstoff – kan vi skaffe energi som ikke gir netto utslipp av CO2. Men dette er ikke problemfritt. Ett problem er at man fristes til å hogge ned mer regnskog for å lage intensivt drevne åkre til biodrivstoff. Det går både ut over artsmangfoldet og frigjør CO2 som var bundet i skogen. Dessuten fristes man til å bruke verdifull matjord til produksjon av bensin og diesel, i en verden hvor mat allerede er mangelvare.
Hva så med økt avvikning i de norske skogene, for å produsere betydelige mengder ved, flis, pellets, biodiesel eller strøm? Også på dette feltet ligger det an til konflikter med andre samfunnsinteresser, blant annet innen friluftsliv og naturvern. Jeg skal ta for meg hva økt avvirkning kan bety for artsmangfoldet.
Kort sagt er utfordringen at økt avvirkning kan true viktige levesteder for truete og sjeldne arter som står på den norske ”rødlista”. For å redusere en slik interessekollisjon er det viktig at biologisk viktige områder blir godt registrert og ivaretatt. Så kan man eventuelt drive intenst, kanskje også med hurtigvoksende energiskog, på arealer som ikke er biologisk viktige. Jeg skal utdype dette.
Skog er det viktigste miljøet for artsmangfoldet i Norge: Her finner du to tredjedeler av alle landlevende arter. Skogen er også levestedet for 48 % av de rødlistede artene. Hvordan vi skjøtter skogen er derfor avgjørende for hvor mange arter vi tar med oss inn i fremtiden.
De biologisk viktigste områder i skog er oftest bestander med gamle trær og med mye dødt trevirke. Gamle, levende trær er viktig for mange arter av fugl, lav, sopper og insekter. Stående og liggende død ved er levested for en hærskare av arter, trolig om lag 6 000 arter i Norge. Blant disse er svært mange rødlistearter. Vi kan snakke om ”den levende døde veden”, for et tre betyr mye for andre arter særlig etter at det er dødt. Det store mangfoldet av arter knyttet til gamle trær og død ved skyldes at slike miljøer var vanlige i de naturlige skogene, der artene har utviklet seg. Men artene kan ikke endre sin levemåte, og får derfor problemer i drevne skoger hvor gamle trær og død ved mangelvare.
Rio-konvensjonen av 1992 forplikter oss til å bevare artsmangfoldet. I tillegg har Stortinget satt seg det ambisiøse mål å stoppe tap av mangfoldet innen 2010. Vi har dårlig tid til å treffe tiltak som monner. Følgende tiltak vil dempe konflikten mellom økt avvirkning og bevaring av artene:
1. Rask økning av skogvernet fra nåværende 1,5 % til ca. 5 % som er anbefalt av fagmiljøene. Dette er det viktigste enkelttiltaket. Det forutsetter ytterligere registreringer slik at man får identifisert biologisk viktige områder over hele landet. Frivillig vern er ikke tilstrekkelig, da en rekke internasjonalt og nasjonalt viktige områder må sikres selv om de ikke er konfliktfrie. Det vises til rapporten ”Unike skoger” utgitt av Naturvernforbundet. Verneverdige områder bør også overvåkes av myndighetene slik at ikke inngrep skjer.
2. Forbud mot hogst av impediment:
Slike områder inneholder ofte gamle bestand og mye død ved. Hogst av impediment er allerede forbudt i Sverige.
3. Midlertidig stans av hogst i skog over en viss alder?
Kun 1,6 % av den produktive skogen er over 160 år. Dette er ofte bestand med høy biologisk verdi.
4. Sterkt begrenset tilskudd til drift i bratt og vanskelig terreng:
Her finner man ofte de siste restene av virkelig gammel, dødved-rik skog.
5. Registrere egnete restaureringsbiotoper:
Dersom verneverdig skog mangler i visse områder av landet, kan man la de eldste bestandene utvikle seg til naturskogsmiljøer. Restaurernig av tapte naturmiljøer foregår i mange land.
6. Granplanting som trussel:
Vestlandets lauvskogslier, med et rikt artsinventar, er på lang sikt truet av granplantinger som nå sprer seg videre. Her lever bl.a. Europas siste levedyktige bestand av hvitryggspetten, som er knyttet til gamle og døende lauvtrær. Hogst av granplantingene og gjeninnføring av lauvskog vil bidra til å bevare arter.
7. Levende skog:
Bedre og uavhengig sertifiseringskontroll, samt overgang til FSC-sertifisering. Bruke naturskogens dynamikk og habitater som forbilde. Bedre registrering av nøkkelbiotoper ved artsregistreringer i stedet for MiS. Øke mengden dødt trevirke i kulturskogen. (Ingen farlige insekter utvikler seg i løvtrevirke, og bartrevirke kan ikke brukes av barkbiller etter 2 år).
Konklusjon:
Vi har kunnskap nok til å gjøre de riktige grepene for å minske konflikten mellom økt avvirkning og tap av biomangfold. La oss ta dem i bruk. Miljøvernministerens løfte om økt skogvern i år og til neste år er en begynnelse. Men omfanget er altfor lite. Og frivillig vern er ikke tilstrekkelig.
Oppdatert: 16.03.09
Utskriftsvennlig versjon
Del med en venn:
Kommunikasjonsavdelingen
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås