WTO kan gi nytenkning og godt entreprenørmiljø
KronikkKronikk på aftenposten.no 15.03.2003
av Normann Aanesland professor ved UMB
Professor Normann Aanesland
Foto: Håkon Sparre
med toll på jordbruksprodukter å beskytte innenlandsk produksjon. Men importvernet har gjort at det er blitt mulig å utvikle støtteordninger, lover og regler slik at det er blitt enda dyrere å produsere mat i vårt land enn det som er nødvendig. Jordbrukspolitikken er et korporativt styringssystem, og den bygger på et foreldet tankegods. Bondens representanter forhandler om priser og støtteordninger for at bøndene skal sikres en viss årsinntekt.
Jordbrukspolitikken er på mange måter mislykket. Bøndene er ikke selvstendig næringsdrivende i vanlig forstand. De har lav inntekt. Den private eiendomsretten til gård og grunn er nesten smuldret bort. Matvareprisene er høye, og jordbruksoverføringene er større enn i de aller fleste land.
Sysselsetting og bosetning i distriktene har vært hovedargumentet for jordbrukssubsidiene. Det er flere sysselsatte enn det som er nødvendig for å produsere jordbruksproduktene. En har ikke klart å demme opp for den tunge trenden med avgang av arbeidskraft. Årlig avgang fra jordbruket er omkring tre prosent.
Deler av husdyrholdet i distriktene
fører til mer transport, mer forurensning og et monotont kulturlandskap i de beste jordbruksområdene. Det mest alvorlige er at bygdene utarmes og lammes uten at de gårdsbrukene som er i drift, får den opprustningen som trengs for å skape noe som har mer varig verdi. Den rigide jordbrukspolitikken skremmer mange av de mest dynamiske og evnerike ungdommene fra næringen.
Det finnes få, om noen, av landets stortingsrepresentanter som ville ha valgt dagens jordbrukspolitikk dersom de kunne ha startet med "blanke ark". Allerede i 1992 bestemte et flertall i Stortinget at jordbrukspolitikken skulle legges om. Men jordbrukets talsmenn med Norges Bondelag i spissen har med "nebb og klør" kjempet mot nesten alle gode forslag til endring.
Bondelaget får støtte av foredlingsindustrien og fra jordbruksbyråkratene i privat og offentlig sektor. Sterke pressgrupper og aktive lobbyister er et dilemma for politikere. Partiene er redde for å tape stemmer. Jordbrukssubsidiene er viktige for å beholde den politiske makten. Politikere viker ofte tilbake og tar kortsiktige beslutninger i stedet for å velge de løsninger som er best for landets innbyggere på lengre sikt.
WTO er en internasjonal handelsorganisasjon som har til hensikt å skape stabile rammebetingelser for verdenshandelen. Landene er på frivillig grunnlag medlemmer av WTO. Resultatet av de pågående forhandlingene er viktige. Bøndene er redde for at overføringene blir borte og at arbeidsplassene forsvinner. Men forhandlingsresultatet er også viktig fordi det kan hjelpe politikerne til å rydde opp i en byråkratisk jordbrukspolitikk som har gått ut på dato.
Den 12. februar i år la Stuart Harbinson, som leder jordbruksforhandlingene i WTO, frem et forslag til løsning. Det omfattet lavere tollsatser, kutt i priser og reduserte overføringer. Bondelaget har fått Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning til å regne ut hvordan dette forslaget vil virke. Med bakgrunn i regnestykket forteller Bondelaget at WTO-forslaget fører til tap for alle landets gårdsbruk og jordbruket blir utradert.
Argumentasjonen er meningsløs, men hensikten er å påvirke opinionen og skremme myndighetene. Resultatet av regnestykket, som forutsetter dagens bruksstruktur, kunne like gjerne vært brukt til å fortelle at kostnadene med å produsere mat i vårt land er svært store, og at det er all grunn til å gjøre noe med det.
Det er dyrt å produsere
jordbruksprodukter i Norge. Det skyldes dårlige naturgitte forhold, høye lønninger og en jordbrukspolitikk som hindrer effektiv ressursbruk. Det interessante spørsmålet er hva virkningen av WTO-forhandlingene blir dersom jordbrukspolitikken endres i tråd med forhandlingsresultatet.
Det rigide jordbrukspolitiske systemet kan erstattes med mer bruk av markedsprismekanisme for å stimulere kreativitet og nyskaping. Overføringene blir lavere, men det blir også mindre regulering. Administrative priser, krav om konsesjon, produksjonskvoter og differensierte støtteordninger kan forsvinne. Bøndene kan bli selvstendig næringsdrivende med ansvar og muligheter som det medfører. Bøndene blir belønnet for å produsere billigere produkter av god kvalitet.
Mindre offentlig støtte tvinger frem at kostnadene senkes. Lavere kostnader fører til færre sysselsatte. De beste jordbruksområdene kan overta en større del av produksjonen. Stordriftsfordelene kan utnyttes for å senke kostnadene.
Men det finnes en nedre grense for hvor mye tollsatsene kan senkes og hvor lave priser jordbruket kan leve med før produksjonen blir borte. En viktig indikator for å klarlegge dette er å finne den laveste kornprisen som bøndene kan leve med. Forsvinner kornproduksjonen, vil det skje dramatiske endringer i jordbruksproduksjonen. En viktig del av det norsk produserte fôret til husdyrproduksjonene blir borte.
Dagens jordleiepris forteller noe om hvor mye kornprisen kan senkes. Kornprisene kan falle til det nivået at jordleien blir null. Den kornprisen som gir en jordleiepris lik null, er «break-even»-nivået. Et røft anslag viser at den norske kornprisen kan falle med ca. 30 prosent før det går ut over produksjonen. Det er interessant å merke seg at dette tilnærmet tilsvarer forslaget fra EU i de pågående WTO-forhandlingene.
Det er foretatt mange regnestykker
som forteller at det er et stort potensial for mer effektivitet i jordbruket. Produksjonen kan foregå med vesentlig mindre av både arbeidskraft og kapital. Men fagfolk har svært små muligheter til å fortelle hva bøndene i en markedsstyrt økonomi kan frembringe av nye produksjonsmetoder og nye produkter.
En markedsøkonomi med mangfold og konkurranse har vist seg å ha en utrolig evne til å utnytte nye kunnskaper. Den østerrikske økonomen Josef Schumpeter har lært oss om den «skapende markedsprosessen». I denne prosessen er markedsentreprenøren drivkraften. Entreprenørene er personer med ideer om å skape noe nytt. De finnes i alle bransjer hvor de får muligheter til å utfolde seg.
Entreprenørene er opptatt av å realisere sine prosjekter: nye produkter eller nye produksjonsmetoder. De trives med konkurranse og usikkerhet. I et marked med konkurranse er noen vinnere, andre er tapere og går konkurs. Hele bransjen får etterhvert kunnskaper som entreprenøren frembringer. Det er entreprenørskap som gjør at markedsøkonomi er alle andre økonomiske/politiske systemer overlegne.
I jordbruket har administrative priser, konsesjoner, produksjonskvoter og selektive støtteordninger vært ødeleggende for entreprenørskap. Regjeringen med landbruksministeren i spissen har satt i gang en prosess for å endre på dette. Gjennom WTO-forhandlingene kan landbruksministeren få hjelp til å skape et bedre entreprenørmiljø i bygdene. Min oppfatning er at landbruksministeren trenger den hjelpen, skal han lykkes med sitt prosjekt.
Et godt entreprenørmiljø forutsetter en mental endring ikke bare hos bøndene, men også hos mange politikere, byråkrater og organisasjonsfolk. De styrende organene i vårt land synes å ha en merkelig tro på at kreativitet og nyskaping springer ut fra offentlige støttetiltak av ulike slag. De vil gjerne hjelpe entreprenørene, men resultatet blir ofte det motsatte. Faren er at myndighetene ødelegger for markedsentreprenøren.
Norge er på jumboplass
når det gjelder entreprenørskap. Vi kan her lære av New Zealand, som er på verdenstoppen. I New Zealand har regjeringen fjernet overføringene og offentlig virksomhet i jordbruket. Det er skapt grobunn for entreprenørene både innenfor jordbruk og turistnæringen. New Zealand er blitt et foregangsland. Det kommer folk fra hele verden for å få kjennskap til de forutsetningene som må være til stede for nyskaping og kreativitet.
Bøndene i New Zealand har vært igjennom en tøff omstilling på slutten av 1980-tallet. På samme måte som i Norge var jordbruket subsidiert og gjennomregulert. I dag viser evalueringen at de bøndene som minnes hvordan en gjennomregulert økonomi virket, vil ikke tilbake til det gamle. På samme måte som i vårt land klarte ikke jordbrukspolitikken å innfri forventningene. Bøndene i New Zealand vet hva markedsøkonomi er. Det er ikke alltid lett å være bonde. Konkurransen presser ned prisene på de fleste produktene. Men som en bonde i New Zealand sa til meg da jeg besøkte landet for ett år siden: Ved å skaffe oss data om ulike produksjoner og tidligere prissvingninger kan vi i noen grad lage prognoser for det som kommer til å skje i markedet. Politikerne derimot er helt uberegnelige. Kunnskaper er til ingen nytte i en økonomi hvor politikerne tar de viktigste beslutningene.
Oppdatert: 29.04.09
Utskriftsvennlig versjon
Del med en venn:
Kommunikasjonsavdelingen
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås